Barnevernet får en del av de problemene samfunnsutviklingen skaper på sitt bord. I et samfunn hvor stadig færre bryr seg, og vi er oss selv nok, forsvinner nettverkene. Det har sin pris. Mennesker faller utenfor, også voksne. Noen barn rammes spesielt hardt. Foreldre som ruser seg på alkohol og narkotika klarer ikke å ta ansvaret for barna. Det må bekymre oss alle at mange barn har så vanskelige oppvekstvilkår, for det handler om unge mennesker i en sårbar fase som har et helt liv foran seg. Barnevernsjefen i Kristiansand uttalte i vår avis for et drøyt år siden at barnevernet har vært for kjappe til å hoppe på tradisjonelle løsninger. Barnevernet har brukt mye penger uten tanke på hva som nytter og hva som er best for barnet. Som følge av dette satses det nå i mange kommuner på tiltak hvor det jobbes intensivt med nettopp familie og nettverk. Barnelovens intensjon er da også at barn har det best når de vokser opp hos sine foreldre. Derfor bør barnevernet satse enda mer ressurser på å hjelpe foreldre og barn slik at de kan bo sammen. Dette betyr at barnevernet må komme tidlig inn med tiltak. Det betinger også at ulike offentlige etater som jobber med barn snakker sammen. Altfor ofte har vi sett at barnevernet opptrer på egenhånd — også uten kontakt med skolen. Barn skal aldri tas ut av foreldrehjemmet uten at det fører til bedre livsvilkår. Bruk av tvang, omsorgsovertakelse og institusjonsplassering må være siste utvei etter at alle forsøk på frivillig samarbeid har strandet. Det har vokst fram et betydelig «marked» innen barneverntjenester. I dag kjøper det offentlige slike tjenester for omkring en milliard kroner fra private aktører. Det er skremmende å tenke på at det offentlige sender barnevernsbarn til private institusjoner uten at kontrollen med virksomheten er tilfredsstillende. I sommer ga de to HiA-professorene Anne Marie Støkken og Børre Nylehn ut boken «Et velferdsmarked i vekst. Privat barnevern i det offentlige». De mener at kontrollen med kjøp av tjenester i barnevernet er altfor dårlig. Samtidig slår Riksrevisjonen fast i en rapport at det forekommer både lovbrudd og mangler i det offentlige barnevernet. Tiltaksplaner følges ikke opp, det finnes ikke rutiner for tilsyn med barn i fosterhjem og biologiske foreldre får ikke oppfølging. I mediene fremstår ofte representanter for barnevernet som ufeilbarlige. Det virker som enkelte hverken har evne eller vilje til å ta selvkritikk eller innrømme feil. Samtidig griper de lett til taushetsplikten. Større ydmykhet - og åpenhet om de vurderinger som gjøres og hvilke tiltak som settes inn i saker som er i nyhetsbildet, vil styrke barnevernet. Det vil det også gjøre om noen en gang i blant kan innrømme å ha tatt feil. For hvis det er «barnets beste» som står i fokus, er det ikke noe nederlag å la egen prestisje ligge.