Det er i så måte et tankekors at vi har nå har lagt bak oss en like lang periode med svake mindretallsregjeringer som den ille omtalte mellomkrigstiden, hvor Norge hadde 12 regjeringer på 15 år. En periode som fremstår som et politisk skrekkscenarie i norsk parlamentarisme.
Siden 1996 har vi hatt fire regjeringer i Norge med varierende støtte i Stortinget. Sentrumsregjeringen som ble dannet etter valget i 1997 hadde bare 42 av 165 representanter bak seg.
Derfor ønsker vi velkommen det grunnlovsforslaget som Jens Stoltenberg og Carl I. Hagen nå går sammen om å fremme. Forslaget tar sikte på å skape større stabilitet og forutsigbarhet i norsk politikk ved å endre spillereglene ved regjeringsdannelser.
Grunnlovsforslaget innebærer at en statsministerkandidat først må få et tillitsvotum fra Stortinget før det kan dannes en regjering. Regjeringen må altså ha støtte fra et flertall i Stortinget før den kan tiltre. Forslaget innebærer videre at det kan utskrives nyvalg dersom regjeringen får et mistillitsvotum mot seg eller må gå av etter et kabinettspørsmål i Stortinget.
Dette vil ikke uten videre føre til at vi får flertallsregjeringer. Men det vil gi en mindretallsregjering et langt bedre styringsgrunnlag enn under dagens statsskikk.
Skal man berede grunnen for flertallsregjeringer vil det kreve hardere lut når det gjelder å endre på rammebetingelsene. En heving av sperregrensen vil være en effektiv måte å få bort de minste partiene på. Men det er neppe politisk klima i dag til å fremme et slikt radikalt forslag.
Det kan også holde hardt om grunnlovsforslaget fra Jens Stoltenberg og Carl I. Hagen klarer å samle det nødvendige to tredjedels flertall. Til det er dessverre grunnlovskonservatismen utbredt i Stortinget.
Men for norsk parlamentarisme og norsk politikk vil grunnlovsforslaget være et langt skritt i riktig retning. For ingen er tjent med at landet fortsatt skal styres av svake og lite handlekraftige regjeringer.