Det hele fortoner seg som ingrediensene i en James Bond-film: Forgiftning og død for den tidligere KGB-spionen Aleksander Litvinenko i London og mordet på journalisten Anna Politkovskaja i hennes egen leilighet i Moskva. Begge åpne motstandere av president Putins Russland.Hva som enn måtte komme ut av etterforskningen, har hendelsene sendt kuldegysinger i det russiske samfunn. En serie uoppklarte drap, fordekt etterforskning, mafiavirksomhet og annen skummel aktivitet har gjenopplivet minner som russerne helst vil glemme. Samtidig frykter Europa at Russland igjen glir over i diktaturet. President Putin har aldri forsøkt å skjule at han ikke deler Vestens forståelse av demokrati. Hans argument er at Kreml har utviklet en egen doktrine som forfekter «det suverene demokrati». Det betyr at Russland må utvikle sitt eget demokratiske system.Kremls politiske ledelse har i så måte egne sett av verdier. På papiret er de demokratiske. De bygger på det enorme Russlands historiske arv, og komplekse sosiale og økonomiske situasjon. Men arven har lite i seg av den vest-europeiske renessanse med sine frihetsidealer. De slo aldri rot i det russiske samfunn. Begrepet det suverene demokrati betyr kort og godt at Vesten ikke har noen rett til å blande seg inn i den suverene utvikling av det russiske demokratiske system. Hva så, kan man spørre?Dersom valget står mellom å la Russland gå sin egen lange vei mot demokrati, eller iføre Putins autoritære system respektabilitetens klær for å slippe unna internasjonal kritikk, bør Vesten velge det første alternativ. Det mener den uavhengige Brussel-avisen The European Voice som ofte avspeiler den politiske tenkning i EUs hovedstad.I år er det 15 år siden Sovjetsamveldet brøt sammen. I denne tiden er Russland forandret, det er langt rikere, mer demokratisk og åpnere enn under sovjettiden. Trass i den voksende mistro og uro i synet på Kremls økende utenrikspolitiske nasjonalisme som skaper uro i flere naboland, trass i krenkelsene av menneskerettigheter er det ikke snakk om starten på noen ny kald krig.Men Putins oppførsel da han møtte EUs politisk toppledelse i Lahti i forrige måned bekreftet at forholdet til Kreml er forverret. Det hele begynte med at president Jacques Chirac, som alltid forsvarer Putin, understreket at man ikke måtte blande moral i business. Handel og menneskerettigheter måtte behandles separat.Denne uttalelsen var et slag i ansiktet på det finske vertskap som hadde arbeidet for at EU-toppmøtet nettopp måtte presse Putin når det gjaldt menneskerettigheter og demokratiet i det nye Russland. Og presset kom særlig fra EUs nye medlemsland hvor, ifølge Putin, situasjonen ikke er stort bedre enn i Russland. Den dårlige stemningen på toppmøtet forverret seg da presidenten i Europa-parlamentet, spanieren Josep Borell, sa at man ikke kan handle med energi mot menneskerettigheter, selv om EU importerte olje fra regimer som er verre enn det russiske. Den store forskjellen er at Russland er en strategisk partner. Putin svarte at korrupsjon var særlig utbredt i Spania, Borells hjemland. Hvorfor sitter så mange spanske borgermestere i fengsel, spurte Putin, og minnet toppmøtet om at mafia er et italiensk og ikke russisk ord, og det har sin bestemte årsak.Chirac var ikke den eneste som støttet Putin mot en tentativ samlet EU-front. Også Tysklands forbundskansler Angela Merkel opptrådte som forsiktig og subtil støttespiller selv om hun, ifølge tysk presse, fortsatt øvde press på Putin når det gjaldt menneskerettigheter. Tysklands enorme behov for energi fra Russland vil trolig motvirke kravet om økt demokrati under Putin — og lukke øynene for visse sider av regimets synder. Særlig etter at Putin har lovet Merkel at Tyskland skal spille en nøkkelrolle i forsyningen av det europeiske energimarked. Merkel ønsker at Tyskland, som er EUs økonomiske kraftstasjon, skal spille en større internasjonal rolle.Det anerkjente britiske tidsskrift The Economist skriver at Vesten bør føle uro over det som skjer. Russland fortjener samtidig Vestens medynk over Putins politikk, som har skapt problemer av en størrelse som ville ryste ethvert rikt samfunn: Alkohol og dårlig helsestell. En truende demografisk katastrofe. En robust vekst basert på høye, men usikre olje- og gasspriser. Utbredt korrupsjon, grenseproblemer i Kaukasus og Tsjetjenia-krisen, Litvinenkos og Politkovskajas død. Alt dette retter søkelyset mot det for Europas eksistensielle problem: Russlands lange vei mot demokratiet, som får stadig flere systemkritikere.