Norges rolle i Norden og Europa blir mer og mer diffus. Etter hvert som EU-effekten slår ut hos de to nye, nordiske EU-medlemmene, Finland og Sverige, blir Norges stilling utenfor desto mer synlig. Nei-regjeringen Bondeviks rolle for tiden er å forsøke å bortforklare og dempe dette inntrykket mest mulig. Med en så defensiv holdning er det all grunn til å spørre seg om EU-motstanden er i ferd med å smuldre bort i regjeringskontorene.I løpet av høsten er Norges problemer utenfor EU kommet opp med større og større tyngde. Først i forbindelse med EUs satsing på et felles utenriks— og sikkerhetspolitisk samarbeid innen unionen. En av konsekvensene er at det europeiske forsvarssamarbeidet i Vestunionen nedlegges. Dermed forsvinner Norges formelle tilknytning til NATOs europeiske dimensjon. Riktignok har sjefen for EUs nye sikkerhetspolitiske satsing, Javier Solana, lovet å «finne opp» en ordning for Norge. Men foreløpig vet ingen hva dette vil innebære.Et enda klarere signal om at Europa og de store nordiske EU-landene har problemer i forhold til Norge - og Island for den saks skyld - er uttalelser og holdninger under Nordisk Råds møte i Stockholm i disse dager. Det blir mer og mer klart at «våre nordiske EU-venner» er gått lei av stadig å love støtte når viktige saker for Norge behandles i EUs organer. Uttalelsene til Finlands president Martti Athisaari under Oslo-toppmøtet nylig om at «enten er du med i EU, eller så er du ikke» er riktignok blitt noe dempet. Men neppe holdningen bak de sterke ordene.Da Nordisk Råd denne uken drøftet grensehandel og samordning av skatter og avgifter i Norden sa den svenske statsministeren Gøran Persson at et grenseløst, åpent Norden forutsatte EU-medlemskap i alle de nordiske land. Vår egen statsminister Kjell Magne Bondevik var, ifølge referatene, ikke enig i konklusjonen, men innrømmet at Norge så absolutt berøres av Sveriges, Finlands og Danmarks EU-medlemsskap.Ifølge meningsmålingene er det fortsatt flertall mot norsk EU-medlemsskap. Det må respekteres. Likevel har mye forandret seg siden den siste folkeavstemningen i 1994. EU er ikke blitt den store, stygge overnasjonale ulven som nei-folket skremte med. Men Norge er heller ikke blitt det uskyldsrene paradiset som kan stenge ute alt vondt her i verden, og bare ta imot det positive utenverdenen har å by på.Mye tyder på at de fleste EU-land, ikke minst i Norden, tar det for gitt at det bare er et tidsspørsmål når Norge slutter seg til folden. Det forklarer den stadig sterkere frustrasjonen og utålmodigheten med Norge i EU-sammenheng. Før eller siden tvinges Norge til å ta konsekvensene av EU-nei'et fullt ut, eller å innlede forhandlinger med sikte på medlemsskap. Den diffuse, og halvhjertede linjen regjeringen fører nå vil neppe kunne fortsette særlig lenge. Dette var det klare budskapet EU kom med via det finske formannskapet under toppmøtet i Oslo nylig. Da hjelper det lite med en forsterket, atlantisk Clinton-effekt fra samme møte.