Ulykkene på veiene fortsetter å prege nyhets— og debattbildet denne sommeren. En egen havarikommisjon for strekningen Jessheim-Lillehammer på E 6 skal etableres som en forsøksordning til høsten, og alskens gode og mindre gode forslag til bedring av situasjonen serveres villig vekk fra dem som har noe å bidra med. Til kategorien mindre gode forslag hører det som nettopp kom fra Transportøkonomisk institutt (TØI) om å satse sterkere på fly for reiser over 30 mil.Det er vel belagt at fly er sikrere enn bil. Men det er like kjent at flyet er det mest forurensende av alle våre transportmidler. Slik sett er det en ulykke i seg selv at vi har gjort oss så avhengige av innenriks flytrafikk som vi har her til lands. Skulle vi peke ut et transportmiddel som både er trafikksikkert og miljøvennlig, er det lite som slår toget. Utviklingen på kontinentet og i vårt naboland Sverige har da også vist at toget er et godt alternativ til flyet på mellomlange avstander.Dette poenget ble også tydeliggjort da Gardermoen overtok rollen som hovedflyplass etter Fornebu. Et vanskeligere flymønster til og fra Oslo gav et uventet og kraftig markedsinnpass for toget. Problemet i norsk sammenheng er at befolkningsgrunnlaget de fleste steder er for tynt og bosettingen for spredt til at togets fortrinn kommer til sin rett. Effektiv togtrafikk krever stort befolkningsgrunnlag og konsentrert bosetting for å forsvare de store investerings- og driftskostnader som er forbundet med den.Dermed havner vi i den situasjon at to sentrale politiske mål står i strid med hverandre. For å kunne utnytte togets fortrinn bedre, måtte bosettingen - også i distriktene - ha vært langt mer konsentrert enn den er i dag. Men den regionale konsentrasjon av bosettingen er, som vi vet, en betent sak. Like godt å stikke hull på den med en gang, for igjen ser vi, som på så mange andre områder, at god samferdselspolitikk og en ambisiøs distriktspolitikk ikke går så godt overens.Norge og Island er de landene i Europa der bruk av fly innenriks relativt sett står sterkest. Islendingene er så få at de knapt har noe alternativ. Vi, derimot kunne ha rigget oss annerledes om vi hadde villet. Mye taler også for at jernbanen kommer til å spille en viktigere rolle i tiden som kommer, ikke minst internt på Østlandet og de sørnorske landsdelene imellom. Men drømmen om en forlenget Nordlandsbane ser ut til å forbli drøm for all overskuelig fremtid.Og stadig gjenstår den formidable oppgaven det er å ruste opp veinettet vårt slik at det blir sikrere enn i dag. Da snakker vi ikke om det sekundære riksveinettet som sentrumsregjeringen la sin elsk på da den tiltrådte, men det primære riksveinettet med stamveiene og de tungt trafikkerte veiene rundt byene våre. Det er her trafikken er tettest, og det er her de fleste ulykkene skjer. Både etiske og samfunnsøkonomiske argumenter tilsier at det er dette veinettet som må prioriteres.