Igjen ropes det på hjelp fra det såkalte «internasjonale samfunnet» for å stanse et begynnende folkemord. Denne gangen skjer grusomhetene i den tidligere portugisiske kolonien Øst-Timor som ble annektert av Indonesia i 1974 som landets 27. provins. Ropet om hjelp kommer fra det store flertallet av provinsens befolkning på ca. 800.000 mennesker som med fare for livet stemte ja til uavhengighet ved folkeavstemningen for et par uker siden.20.000 indonesiske regjeringssoldater og politifolk gjør lite eller ingenting for å stanse den voldsorgien og etniske rensingen den indonesiskvennlige militsen har satt i gang for å hindre at Øst-Timor river seg løs fra Indonesia. Indonesias president J. B. Habibie lover å stanse blodbadet, men ser ut til å være maktesløs i forhold til sitt eget militærapparat.I denne situasjonen er det at ropet på inngripen fra det internasjonale samfunnet kommer. Men FN står maktesløst på grunn av en paragraf i FN-charteret som sier at væpnede fredsoperasjoner bare kan iverksettes etter invitasjon fra et lands lovlige myndigheter. Så langt er ingen invitasjon kommet fra Indonesia. I stedet har president Habibie lovet å ordne opp selv. Hittil har han ikke klart det, og FN har nå gitt ham en 24-timers frist for å stanse blodbadet. Men hvilke muligheter har FN til å gripe inn dersom fristen overskrides og blodbadet fortsetter? Svært få, mener de fleste observatører. Riktignok står Australia klar med 5.000 mann på den andre siden av Timor-sjøen. Også Thailand og Malaysia lover soldater. Men uten en klar vilje fra USA om å bistå, ville det være hasardiøst av å gå til aksjon. Så langt er USA meget skeptisk. Det samme er andre store medlemsland i FN som har mer enn nok å gjøre med opprydningen på Balkan og i andre av verdens urosentre.Dessuten ligger Øst-Timor langt utenfor den udefinerte «interessesfæren» den nye NATO-doktrinen omfatter, så noen aksjon fra den kanten for å sikre grunnleggende verdier som menneskerettigheter og demokrati, som i Kosovo, kommer ikke på tale. Hittil har heller ikke regionale samarbeidsorganisasjoner, som ASEAN, kommet på banen med bidrag til noen løsning.Så langt er derfor utviklingen på Øst-Timor en tragedie for FNs globale rolle som konfliktløser. En håndfull valgobservatører, noen flere FN-observatører (UNAMET) og en seksmanns-delegasjon på vei for å «studere» situasjonen, er ikke nok til å håndtere en situasjon der 20.000 mennesker er drept og massakrert siden 1975.Et massivt press på den indonesiske regjeringen er trolig det eneste realistiske akkurat nå. Indonesia har enormt mye å tape på å la militsen, støttet av egne soldater og politifolk, få gjennomføre folkemordet på Øst-Timor. Dette må verdenssamfunnet utnytte til siste trevl, gjerne gjennom sanksjoner og handelsboikott. Det store spørsmålet er likevel om det nytter. For hvem har egentlig makten i Indonesia akkurat nå, presidenten eller hans generaler?