En desperat statsminister

Det er noe uverdig over en statsminister som er så tom for politiske argumenter at han må skremme med sin avgåtte forgjenger, Jeg har aldri lagt skjul på at jeg personlig har stor sans for Jens Stoltenberg som person. Derfor ble jeg veldig skuffet da han lørdag brukte et av politikkens dårligste triks i valgkampen. Som et ekko av Siv Jensen tidligere på dagen snakket han på TV2 hånlig om sin forgjenger Bondevik og hans regjering som tidenes mest upopulære. En ting er at han da må ha glemt sin egen første regjerings manglende popularitet da de tok makten for å åpne for sterkt forurensende gasskraftverk. En annen ting er at statsministeren må ha blitt temmelig desperat av at valgkampen ikke har utviklet seg etter Youngstorgets planer når han griper til denne våpenet. For det ble ingen polarisert valgkamp mellom Jens og Jensen. Det ble en åpen valgkamp med mange temaer og profiler. Gjennom valgkampen er det blitt klarere for stadig fllere at det er mer sannsynlig at valget står mellom Jens og Erna enn mellom Jens og Jensen. At KrF og Venstre sammen med Høyre markerer realismen i det regjeringsalternativet vi har talt for siden våre landsmøter burde ikke overraske statsministeren og hans strateger. Mye tyder på at velgerne ønsker et skifte, men de ønsker ikke å gå fra en grøft til en annen. De ønsker en sentrumsorientert regjering. Da bør både Jens og Jensen vise seg som så store politikere at de tar fram sine politiske argumenter i stedet for å bruke Bondevik som skremsel. Det rammer ikke Bondevik som gikk ut av norsk politikk for fire år sidden. Det rammer først og fremst dem som beveger seg ned på et så stusslig og uverdig nivå i debatten.