Fasade snakker til fasade. Innlærte, innøvde setninger fra ett kommunikasjonsbyrå konkurrerer med andre innøvde, innlærte setninger fra et annet reklamebyrå. «Dagens politiske ledere viser ikke i tilstrekkelig grad en ektefølt, levende og brennende interesse for sine medmennesker,» sier Høyre-veteran Jo Benkow til VG. «Man må ha evne til innlevelse og medfølelse, og det er ikke mange av de politiske lederne i stand til å demonstrere.» Det er fortsatt sånn at bare hjerte snakker til hjerte. Og hjertespråk kan du ikke lese deg til eller pugge deg til. Det må du leve deg til – ved å treffe mennesker og forsøke å sette deg inn i hvordan deres livssituasjon ser ut.

Empatipolitikk? Ja, takk. Empati er ikke for feiginger og mykinger. Empati er for de mest modige. Som dedikerer seg. Som bruker tid og krefter og arbeider så svette og tårer spruter for å prøve å sette seg inn i hvordan andre opplever å være menneske i den livssituasjonen de befinner seg i. De klarer å flytte blikket til andre enn seg selv. Og de klarer også å tenke: «Det kunne ha vært meg.»

Det handler om å sette seg inn i hvordan fanger, narkomane og fattige har det her i landet. Men det handler i like stor grad om å sette seg inn i hvordan rike, vellykkede mennesker har det. Hvorfor oppstår misnøye og sutring blant dem som tilsynelatende har mye? Empati beskrives godt i Alf Prøysens oversettelse av teksten til Nils Ferlin: «Ditt hjerte er mitt, mitt hjerte er ditt.» Jo flere mennesker en kan si dette i møte med – jo mer troverdig er vel det menneskets ønske om å skape en bedre hverdag for alle.

Hvordan kan politikere og andre samfunnsengasjerte mennesker klare å forenkle uten å forflate? Ved å vite hvorfor de mener det de mener. Mennesker som vet hva de kjemper for og hvorfor, har ofte enkle svar. Mennesker som har pugget og lært seg hva de bør mene og si, blir ofte selvhøytidelige, ordrike og henviser ofte til forskning eller hendelser utenfor sitt eget liv for å begrunne hva de mener. Mennesker som har vokst opp med kronisk syke mennesker, vet hva velferdsgodene betyr. Mennesker som sitter ved siden av ei ung jente med kroppen full av angst og tankekjør etter et selvmordsforsøk, vet at køene i psykiatrien må bli kortere for å hjelpe henne. Mennesker som blir syke av miljøgifter, vet at tiden er moden for å ta ansvar. Mennesker som har ett barn som scorer høyt i konkurranseskolen og får toppkarakterer, og ett barn som ikke fikser å sitte stille, men har like høy IQ, vet nødvendigheten av å ikke stigmatisere.

Folk bøyer seg ikke lenger i totalt respekt og blir imponert om du siterer en forskningsrapport. Det finnes som regel et forskningsmiljø som mener det motsatte. Vi er også blitt beriket med informasjon fra kunnskapsrike og engasjerte bloggere som utvider virkelighetssynet vårt. Det mest gjennomgripende budskapet i en valgkamp kan bare komme fra dem som arbeider ut fra verdier som viser seg i virkeligheten.

Knut Storberget og Frp-politiker Tore Sandberg besøkte nylig Oslo fengsel for å debattere kriminalpolitikk. Her hevdet Sandberg følgende: «Organiserte kriminelle som kommer fra utlandet flirer av norske soningsforhold.» «Hvor mange har du egentlig snakket med av dem,» spurte Dahl, en av de innsatte. Sandberg svarte ikke på det, men viste heller til undersøkelser som er blitt gjort på området. «Hvor mange har du egentlig snakket med av dem,» spurte Dahl igjen, men Sandberg ville ikke svare denne gang heller.

«Jeg snakker med dem hver eneste dag. De er her for helt andre grunner enn å sitte i fengsel. De er lutfattige og lever under bedritne forhold hjemme. Du ville ikke orket å bo der en uke!» Det som kommer innenfra, treffer oss litt lenger inn. Det som kommuniseres overflatisk, treffer overflaten i oss. Fasade snakker til fasade. Hjerte snakker til hjerte.

Hvorfor tror du en hel verden lyttet til Nelson Mandela? Hva var hans politikerskole? Det var livet – et smertefullt et. Tror du Mor Teresa var avhengig av det riktige kommunikasjonsbyrået for å gløde? Når noen har noe på hjertet, lytter vi som regel med hjertet. Når noen debatterer for å utkonkurrere meningsfeller, uten å ha et forhold til de menneskene de snakker om, da kan de nok vinne debatten, men ikke menneskehjertene

Det er dessverre noe i debattens form for tiden som forfører mange av oss til overflaten. Kanskje nettopp fordi debattantene snakker mer til det i oss som vil forstørre egoene våre, og mindre til det i oss som vil ekte innlevelse i andres situasjon.

Til og med det som kunne vært indre styringsverktøy for hvordan vi behandler hverandre; verdiene, er skjøvet opp til overflaten. Verdidebatten er banal og intetsigende uten at vi definerer hva verdier er. Verdier har ingen verdi uten gjennom hvordan de viser seg i virkeligheten. En verdi sier noe om hvordan vi møter og behandler menneskene og alt levende rundt oss. Verdidebattens form er blitt en brannfakkel som altfor mange løper til for å slukke, dessverre. Den fører oss bort fra det vi egentlig burde snakke om; hvordan viser verdiene seg i virkeligheten?

Vi trenger kanskje ikke et EmpatiParti, men heller politikere på tvers av ulike partier som viser innlevelse. Som gjør det politikken også skal gjøre, fordele plikter og goder så likeverdig og rettferdig som mulig mellom mennesker – etter å ha spurt dem det gjelder om deres livsforhold. Så lenge egopolitikken er på fremmarsj på tvers av ulike partier, trenger vi en injeksjon empati for å ikke tråkke på dem som for tiden trenger hjelp til å reise seg og få et verdig liv.

De hjelpetrengende er ikke en egen statisk gruppe. Plutselig kan vi være arbeidsledige, plutselig kan vi være rammet av sykdom, plutselig trenger du at noen forsøker å sette seg inn i hvordan DU har det. Så det er på tide og stige ned fra egohestens høye rygg. Brette opp ermene og arbeide med begge beina på jorda, blikket vendt mot andre, og «med hjartet på rette staden».