Vi har nylig fått offentliggjort en ny granskningsrapport av forholdene ved barne— og skolehjem i Agder. Denne gangen gjelder granskningen fram til 31.12.2003. Det er med andre ord forhold ved nåtidens barnevern som også er satt under lupen. Rapporten slik den er omtalt i Fædrelandsvennen 10. mars beskriver sjokkerende forhold som voldtekter, tvangsfôring, fysisk vold, innestengning og flere graverende historier.

Det er to spørsmål vi vil reise i kjølvannet av denne og andre tilsvarende granskningsrapporter. Den ene er om dagens kontroll med barnevernsinstitusjoner er god nok, og det andre er hva kan en lære fra disse granskningsrapportene som har betydning for dagens barnevernsinstitusjoner.

Staten overtok ansvaret for alle de fylkeskommunale barnevernsinstitusjonene fra 2004, og i den forbindelse ble det innført en kvalitetsforskrift som gjelder for alle institusjonene og en godkjenningsordning av private institusjoner. Kvalitetskontroll ble med andre ord satt på dagsorden. Barne-ungdoms, og familieetaten (Bufetat) kontrollerer at kvalitetsforskriften følges og godkjenner private institusjoner. Samtidig ble det også innført ny tilsynsforskrift som fylkesmannen forvalter.

Ved Universitetet i Agder har vi hatt i gang et treårig forskningsprosjekt, «Et kontrollregime i endring», der vi har studert hvordan de nye kontrollkravene til kvalitet fortolkes og håndteres (Nordstoga og Støkken). Et trekk ved den nye kvalitetskontrollen er at det legges vekt på at rutiner og systemer er på plass. Den nye forskriften stiller krav til faglig kompetanse. Det er for eksempel et konkret krav at ledelsen skal ha 15 studiepoeng videreutdanning i administrasjon og ledelse samt at minst halvparten av staben skal ha treårig høyskoleutdanning innen barnevern/sosialfag. I tillegg må institusjonene redegjøre for hvilke metoder de arbeider etter i forhold til målsettingen med målgruppen.

samtidig skal tilsynet (foreløpig fylkesmannen) utføre en årlig systemrevisjon på alle barnevernsinstitusjoner. Ved systemrevisjon velges et tema for gjennomgang, ofte er dette knyttet til hvordan institusjonene håndterer ulike deler ved rettighetsforskriften. Tilsynet og kontakten med enkeltbarn er samtidig redusert fra fire til to ganger i året med unntak av ved de institusjonene som har ansvar for såkalte «atferdsbarn».

Det har utvilsomt skjedd en betydelig forbedring av kvaliteten med hensyn til systemer for at lov og forskrifter følges, faglig kompetanse og beskrivelse av arbeidsmetodene. Men det grunnleggende spørsmålet er likevel om dette sikrer at beboerne får et kvalitativt bedre opphold. Vi mener at dagens ordninger i for liten grad retter oppmerksomheten direkte mot den enkelte beboers egne opplevelser og erfaringer. De formelle beboerrettighetene står i dag sterkt, for sterkt vil mange hevde, særlig de institusjonene som arbeider med ungdom med rus-/atferdsproblemer. Satt på spissen kan vi si at vi har en situasjon der kvalitet kontrolleres gjennom formaliteter og individuelle rettigheter.

Spørsmålet er om det ikke er et «mellomliggende rom» som er verdt oppmerksomhet, og om en kommer tett nok på dagliglivet ved institusjonen til å kunne vurdere for eksempel holdninger i personalgruppen, institusjonskulturen og den enkelte beboers egen opplevelse av egen situasjon og deltakelse. Summert opp er vårt spørsmål om en med dagens ordninger har bygget opp et systemregime for kvalitetskontroll, og om det i tilstrekkelig grad fanger opp slike forhold. Kan det tenkes at en til og med bygger på kriterier som kan være i utakt med beboernes syn på kvalitet?

Det neste spørsmålet vårt er hva en kan lære av disse graverende fortellingene slik at det kan få betydning for utviklingen av barnevernsinstitusjonene i dag. Her mener vi at Bufetat har en viktig oppgave med å komme i dialog med tidligere barnehjemsbeboere og ta hensyn til deres erfaringer med å bo på barnevernsinstitusjon. Mange av historiene, men slettes ikke alle, handler om oppvekst på '50-'60 tallet, og spørsmålet er om dette er interessant i dag. Historiene handler om grunnleggende kjennetegn ved å bo på institusjon, slik som betydningen av relasjoner mellom betalte/profesjonelle voksne og sårbare barn, og forholdet mellom behandling og omsorg.

I dagens barnevern er det et betydelig fokus på metoder og metodeutvikling; hvilke tilnærminger har den ønskelige effekten? Når behandling legges til institusjon der den unge bor, er det en risiko for at tilnærmingen til barnet gjennomgående preges av at den voksne vurderer om tilnærmingen er hensiktsmessig eller ikke. En slik objektiverende innstilling – der den voksne nærmer seg barnet under synsvinkelen «for å oppnå» vil måtte være der, men vi vil hevde at det er risikabelt om slik tilnærming fortrenger den umiddelbare mellommenneskelige kontakten som den unge – så vel som alle andre mennesker – er avhengig av. Slik sett kan nye behandlingsmetoder for eksempel komme i konflikt med grunnleggende omsorgsbehov eller ordninger som er tilpasset det enkelte barnet

Vi tror at en nærmere kobling mellom erfaringer fra granskningsrapportene og tidligere barnehjemsbarns erfaringer og dem som har ansvar for institusjonene i dag kan være av stor betydning for utvikling av gode institusjoner. I 2008 kom en justering av kvalitetsforskriften som nettopp understreker at barn og foreldres erfaringer skal kontinuerlig trekkes inn i forbedringen av institusjonens kvalitet. Det blir spennende å se hvordan dette blir forvaltet fremover. Og det er faktisk ikke bare de vanskelige hendelsene en kan lære av, men også de gode historiene. De hører vi dessverre ikke så mye om, men vi vet at de også finnes.