Onsdag fikk Ivar P. Røeggen Bankklagenemdas medhold i sin klage på DnB Nor. Han hadde tapt 266.000 kroner på strukturerte spareprodukter han kjøpte av banken finansiert med et lån på 500.000. Nemda mente produktene ikke hadde tilstrekkelig sannsynlighet for positiv avkastning, og at salg av dem brøt med god forretningsskikk.

En rapport fra 2006 skrevet av professor Steen Koekebakker og førsteamanuensis Valeri Zakamouline fra Universitetet i Agder, var den første som dokumenterte hvor dårlige de strukturerte spareproduktene var. Rapporten var en viktig årsak til at Kredittilsynet senere vedtok å regulere salget av slike produkter. Andre finanseksperter har bekreftet at de strukturerte spareproduktene var dårlige, og mange presser på for at investorene skal få tilbake det de har tapt. Konklusjonen i Røeggen-saken omtales som en historisk seier for forbrukerne. Skal vi rope hurra?

DnB Nor avviser å erstatte Røeggens tap og vil prøve saken i rettssystemet. Banken bestrider at de bevisst solgte dårlige produkter. Trolig må man ha doktorgrad i finans for å kunne ta stilling til det, og vi kan forvente mange runder i rettssystemet før saken er endelig avgjort. Men det er andre aspekter enn bankenes skyld som bør diskuteres: I hvilken grad er liberalisering av finansmarkedet til forbrukernes beste, dersom de ikke forstår produktene og tjenestene som tilbys? Hva slags forbrukerpolitikk føres egentlig for finansmarkedet?

Argumenter for liberalisering av markeder er at forbrukere som får velge fritt mellom flere tilbydere, vil tvinge fram lavere priser, forbedret kvalitet og mer variasjon på produkter. Dette fordi kundene vil etterspørre de produkter som tilfredsstiller deres behov billigst og best. I teorien høres dette fornuftig ut. I teorien blir også forbrukerpolitikk overflødig, siden forbrukernes interesser vil bli ivaretatt av markedet.

Dersom fordelene ved liberalisering skal realiseres, må imidlertid noen antakelser om forbrukernes atferd oppfylles. Den enkelte forbruker må være godt informert om alle relevante tilbud og forstå informasjonen slik at tilbudene kan sammenlignes og rangeres. Videre må forbrukere handle i tråd med sine vurderinger og være villige til stadig å skifte tilbyder. Dersom forbrukerne ikke oppfører seg slik, vil ikke markedet fungere effektivt.

Mye forskning innenfor fagfeltene atferdsøkonomi, økonomisk psykologi og beslutningsteori viser at både evnen og motivasjonen til å foreta så omfattende kjøpsvurderinger varierer sterkt fra person til person. Det kontinuerlig økende antall tilbydere og produkter resulterer derfor ikke nødvendigvis i økt konkurranse. Liberaliseringen har heller ført til at det blir stadig vanskeligere for en forbruker å ta stilling til alle valg han blir stilt overfor i forhold til egen økonomi. I praksis tar mange beslutninger som ikke er til deres eget beste.

Myndighetene har nylig igangsatt tiltak for å intensivere konkurransen i finansmarkedet. Nettstedet Finansportalen.no skal hjelpe forbrukere til å finne fram til beste tilbyder av spare-, låne— og forsikringsprodukter. Spørsmålet er om dette tiltaket kun hjelper de forbrukere som allerede er godt informert. Undersøkelser fra mange land viser at det står dårlig til med økonomikunnskapene til store deler av den voksne befolkning. Det er derfor naivt å tro at markedet vil fungere bedre om vi øker mengden informasjon, dersom vi ikke samtidig setter forbrukerne i stand til å forstå den. De færreste barn vet hva slags jobb de kommer til å ha når de blir store, men en ting kan vi være sikre på: Alle skal forvalte og bruke egen inntekt. Alle blir forbrukere og privatøkonomer. Hvorfor er ikke økonomi et obligatorisk fag i skolen, slik at gradvis flere kan ta bedre økonomiske beslutninger?

Kredittilsynet og Finansdepartementet har også funnet det nødvendig å regulere deler av virksomheten i finansmarkedet. Finansavtaleloven har blitt endret, slik at bankene har fått plikt til å fraråde opptak av lån som kan sette kunden i en økonomisk vanskelig situasjon. Ved årsskiftet ble Kredittkjøpsloven endret tilsvarende, slik at også tilbydere av andre typer kreditt er pålagt frarådningsplikt. I februar 2008 kom en forskrift om opplysningsplikt ved tilbud om kjøp av sammensatte produkter. Her pålegges tilbydere å vurdere kundenes egnethet til å forstå produktet. Dersom kunden klassifiseres som uegnet, skal han ikke få kjøpe.

Når en ser på statistikk for omfang av både husholdningers låneopptak og lånefinansierte kjøp av strukturerte produkter, virker disse reguleringene nødvendige og fornuftige. Men, som så ofte før er disse forbrukerpolitiske sakene drevet fram av kriser og mediepress. Politikere og regulerende instanser kommer på banen først etter at mange har satt seg i dyp gjeld eller tapt sparepengene på risikofylte investeringer. I lengden er ikke dette en forbrukerpolitikk som sikrer forbrukerne vern og de fordeler liberaliseringen skulle gi.

Tilbydere av finanstjenester driver kontinuerlig produktutvikling. Frarådingsplikten kan delvis unngås ved å gi rammelån. Ingen, så vidt jeg vet, råder en kunde fra å øke sitt lån innenfor avtalt ramme eller fra å utsette nedbetaling av lånet enda et år. Pengedoktor Agnes Bergo har uttalt at Individuell Pensjonssparing er bankenes nye strukturerte spareprodukt, da disse garanterer inntekt for banken, men ikke for kunden. UiAs Steen Koekebakker har kritisert produkter knyttet til Eiendomsfond og såkalte «warrants» for stor kompleksitet og høy risiko. Dersom nye kriser skal unngås, bør disse produktene vurderes i forhold til god forretningsskikk nå, og ikke dersom klagene kommer senere.

Bankklagenemdas konklusjon angående strukturerte produkter er en liten seier for forbrukerne. Det skal ikke være slik at profesjonelle selgere skal kunne utnytte kunders tillit ved å tilsløre kostnader, avkastning og risiko. Men det hadde vært en enda større seier om produktene hadde blitt stoppet ved lansering. Det er først når forbrukerpolitikken kjennetegnes av aktiv forebygging i stedet for brannslukking, at forbrukerne bør slippe jubelen løs.