Kommentaren sto første gang på trykk 2. oktober 2010.

Forskjellen er åpenbar: Engasjementet for sykehuset er mye større i Arendal enn i Kristiansand. Påtrykket fra lesere og politikere er ditto større i Agderposten enn i Fædrelandsvennen. I Arendal er man oppriktig redd for at sykehusets tilbud skal bli betydelig redusert, mens man i Kristiansand tilsynelatende er avslappede tilskuere til en prosess som man forventer fører til at tilbudet på sykehuset her i byen blir styrket. Min påstand er at kristiansanderne aldri vil skjønne hva som rir arendalittene før de selv eventuelt blir redd for sitt eget sykehus. Man ser konturene av denne frykten i Vest-Agder glimtvis, hver gang trusselen om å flytte tjenester fra Kristiansand til Oslo kommer opp.

Denne uroen for ”hva som skjer med sykehuset vårt” vil ofte få karakter av å være irrasjonell og tuftet på følelser. Selvsagt vil den det, fordi vårt forhold til sykehuset er personlig – det er en institusjon vi som regel forholder oss til når vi er på vårt mest sårbare. Blir vi eller noen av våre nærmeste syke, vil vi ha det beste medisinske tilbudet, men vi vil også ha tilbudet nærest mulig. Så enkelt, men samtidig vanskelig, fordi disse behovene sjelden lar seg forene.

I tillegg til min mediaerfaring med sykehuset, har jeg også naturligvis en personlige erfaring og referanse til Sørlandet Sykehus. Det begynner riktignok å bli lenge siden jeg ble født på Arendal Sykehus, men det var slik mitt forhold til sykehuset startet. Det begynner også å bli lenge siden min mor sovnet inn på samme sykehus full av kreft. Men selv om disse to episodene tilhører fortiden, er Sørlandet Sykehus fortsatt en høyst levende virksomhet for min familie.

Min far er sterkt engasjert for sykehuset i Arendal gjennom å være leder for støttegruppa ”Sykehuset i våre hjerter” – det er denne gruppen som arrangerer fakkeltog i Arendal 12. oktober for å markere motstand mot sykehusledelsen.

Min eldste søster er overlege på nevrologisk avdeling på sykehuset i Kristiansand, og venn og kollega med avdelingsleder Magne Bøe – en av arkitektene bak det omstridte forslaget om å redusere slagberedskapen i Arendal.

I tillegg lever min andre søster med diagnosen parkinson, og er derfor jevnlig pasient ved sykehuset i Arendal. Hun er selvsagt sårbar for et redusert tilbud ved nevrologisk avdeling i Arendal. Nærhet i avstand, og forutsigbarhet i forhold til hvilke leger du møter, er utrolig viktig for kronisk syke pasienter.

Hvorfor skriver jeg dette? Det er to grunner til det. For det første mener jeg det er viktig å være åpen overfor Fædrelandsvennens lesere i forhold til mine ”bindinger” til Sykehuset når jeg skriver om dette temaet. For det andre mener jeg denne lille personlige oppsummeringen er et godt eksempel på hvorfor sykehusene er så viktige for oss som borgere i samfunnet. Vi er alle involvert i sykehuset på en eller annen måte. Ofte , som nevnt tidligere, når vi er i sårbare situasjoner i livet.

Og det er nettopp derfor driften av sykehus engasjerer enormt. Liknende diskusjoner som den vi har på Sørlandet pågår mange andre steder i landet, og tonen er den samme: Folk er bokstavelig talt livredde for å miste sykehustilbudet sitt. Skal man drive et sykehus, må man vite dette. Og ikke minst forholde seg til dette. Gjør man det, bygger man tillit, gjør man det ikke, kommer mistilliten.

La gå at det er krevende å lede endringsprosesser ved Sørlandet Sykehus med tre sykehus i to fylker, men det er likevel underlig å se hvordan nærmest en hver liten eller stor prosess ender opp i både intern og ekstern misnøye.

Dukker man ned under de store overskriftene på hva som bør gjøres med sykehusstrukturen på Sørlandet, er det nemlig virkelig grunn til bekymring. Når vi blir tilskuere til hvordan legene på sykehusene er i åpen strid med sin ledelse, og når vi til stadighet hører om intern skittkasting og åpne interne krangler, er det virkelig grunn til uro — også for befolkningen i Kristiansand. Slike konflikter påvirker nødvendigvis fokuset og energien til legene på en eller annen måte.

For ett år siden smalt over 100 leger ved sykehusene i Kristiansand og Flekkefjord i bordet et mistillitsopprop mot direktør Jan Roger Olsen. Denne mistilliten er fremdeles høyst levende, og nå blir den supplert av legene i Arendal. På ett år har ledelsen ikke maktet å dempe støyen i Kristiansand, men i stedet pådratt seg like hissige og desillusjonerte ansatte i Arendal. I tillegg opplever de nå en voldsom støy fra ordførere og stortingsrepresentanter i Aust-Agder, og et nytt fakkeltog er på trappene i Arendal.

Folk går ikke i fakkeltog for gøy, og ansatte uttrykker ikke mistillit for gøy. Dette er sterke virkemidler som bare tas i bruk når tilliten til de som bestemmer er på et lavmål.

Jan Roger Olsen (direktør) og Peder Olsen (styreleder) må gjøre noe med denne tillitskrisen. De må skape et klima for endring, samtidig som de gir trygghet for et godt sykehustilbud. Klarer de ikke det, kan det gå fra vondt til enda verre. En ting er å ha mistillit fra sine ansatte og politikere, noe helt annet er det hvis denne mistilliten også sprer seg til brukerne av sykehuset. – pasientene og de pårørende.

Jeg regner med mange av Fædrelandsvennens lesere liker å hygge seg med tv-serien ”Grey´s anatomy” på tirsdagskveldene. Neste gang du ler litt av de overdrevne karikaturene av maktkamp, intriger, personlige posisjoneringer og dårlig lederskap, kan det være tanken slår deg: Jøss, det er akkurat som på Sørlandet Sykehus jo…

Tillitvekkende er det ikke.