Det er lettere å definere hva kirke og kristendom er enn hva religion er. Selv om kirke og kristendom ikke nødvendigvis er en og samme sak, er de to begreper tvillinger. Det er mulig å være kristen uten å være medlem av en kirke, men det er ikke normalt, verken sosiologisk eller teologisk. Det er derfor vi taler om den kristne kirke.

Betegnelsen «kristen» kjenner vi allerede fra Det nye Testamente, og den skal ha oppstått i den gamle syriske byen Antiokia, som i dag ligger i de muslimske Tyrkia. Det er godt mulig at betegnelsen oppsto som et skjellsord om dem som bekjente tro på Kristus, men i så fall ble den adoptert av dem som ble kalt dette.

Det er et langt vanskeligere å definere hva religion er. Selvfølgelig er kristendommen, jødedommen, islam og mange andre bevegelser religioner. Det er vanlig også å la religionsbegrepet omfatte buddhismen, men hvis kravet er at en religion skal ha en guddom eller flere, faller klassisk buddhisme lett utenfor og ender opp som en filosofi, eventuelt en religionsfilosofi, fordi buddhismen ikke har guder.

N å er det mange som på et eller annet vis påberoper seg Kristus, selv om deres forhold til ham kan sprike i nokså ulike retninger. Derfor ble det tidlig behov for å definere hva man normerte som kristen tro. Allerede i løpet av 300-tallet oppsto de oldkirkelige «symboler», den apostoliske og den nikenske bekjennelsen, som enda i dag brukes i mange kirkers liturgi, også norske. Langt senere begynte kirker og kirkefamilier å definere sin konfesjonelle tro, som f.eks. de lutherske bekjennelsesskrifter.

De ulike religionene er ikke konstante, atskilte blokker. Religionene er i stadig bevegelse, tar opp i seg elementer fra hverandre og avgir elementer til hverandre. Grensene kan ofte være meget uklare.

Men noen hovedmønstre finnes. De tre monoteistiske religioner med opphav i Midtøsten, jødedom, kristendom og islam, er nært beslektet, mens Østens religioner har helt andre religiøse paradigmer. Det samme kan man si om animistiske religionsformer og de religiøse fenomener som sammenfattes under fellesbetegnelsen New Age, som har fanget opp særtrekk fra de gamle religioner, både kristendom og Østens religioner, og har mange tilhenger også i Norge.

H elt fra sin spedeste begynnelse har kirken levd i spenning med andre religionsretninger. Opprinnelig oppsto kristendommen som en retning innen jødedommen, og ble regnet som en sekt innen denne, inntil den fikk så mange ikke-jødiske tilhengere at den definerte seg utenfor jødedommen, og selv ble avvist av jødene.

Det første møte mellom en kristen leder og antikk filosofi og religion vi kjenner fra litteraturen er apostelen Paulus’ opptreden på Areopagos i Athen, hvor han var så frimodig å hevde at når athenerne hadde reist alter for en ukjent gud, så var dette den gud han selv forkynte.

Helt fra Jesu tid har kirken møtt omverden med å forkynne evangeliet – og det vil den fortsette med. Men dette har alltid skjedd dialektisk, bevisst eller ubevisst, konfrontert med andre tenkesett. Kirkefedrene var sterkt influert av antikk filosofi og tenkemåte, noe man ser i utformingen av treenighetslæren og kristologien. Kristendommen har alltid tatt ulike kulturelle former etter de kulturer kirken lever i. At fremmede religionsformer også setter sitt preg på noen kirker er en kjent sak. Det finnes kirker som lever i grenselandet av det å være kristen eller ikke-kristen.

Kirken har i stigende grad innsett at i møte med andre religioner kan man ikke bare opptre som misjonærer. Kirken har også et diakonalt oppdrag, som dypest sett er begrunnet i Jesu helbredelsesvirksomhet. Derfor har diakoni vært del av kirkens virksomhet helt fra aposteltiden. Diakonien skal ikke bare betraktes som en del av misjonsvirksomheten, fordi lindring av menneskelig nød og helbredelse av sykdom har sin egen verdi. Når noen trenger hjelp skal man ikke spør om deres religion.

Religionsdialog er derimot av nyere dato enn diakonien, selv om vi altså finner den allerede hos Paulus på Areopagos. Det finnes en organisasjon som derfor kaller seg Areopagos, i sin tid startet av den norske Kina-misjonæren og sinologen Karl Ludvig Reichelt (1887-1952). Professor Notto Thelle ved Teologisk Fakultet ved Oslo Universitetet har gjort seg gjeldende i dialog med japansk religion, fordi han i en årrekke var misjonær i Japan. Nå sist har han skrevet bok om Märthas Engler, i et forsøk på dialog med hennes engleskole. Religionsdialoger foregår over hele verden med kristen deltakelse. Slik dialog har tvunget seg fram, også fordi kirken har møtt de fremmede religioner på hjemmebane, ikke bare gjennom tradisjonell misjon.

Mange innen kirken er redde for religionsdialog, fordi man frykter at det fører til religionsblanding og at man kompromitterer selve kristendommen. Men det er ikke dette det dreier seg om, hvis dialogen er basert på sikkerhet om egen kristen identitet. Å gjøre seg kjent med hva andre tror og mener er viktig for å forstå seg selv, hva man selv tror på, og den verden vi lever i.

M ange nordmenn lever med den forestilling at religion bare er en privatsak, uten offentlige interesse. Dette er grunnleggende galt. Skal man forstå folks tankegang, må man også forstå deres religiøse tenkesett – eller sekularitet. Dette gjelder både individuelt og samfunnsmessig. Derfor må ikke religion nedjusteres til en privatsak. Vi får et mer og mer religionspluralistisk samfunn, og bør derfor oppjustere religionskunnskapen både i kirke og skole. Kirken ivaretar noe av dette gjennom dåps— og konfirmantundervisning.

Religionssamfunnene trenger kunnskap om hverandre – og den offentlige forvaltning trenger religionskunnskap.