31. august var det ifølge www.halogen.no 136.198 norske brukere av Twitter. Twitrere har antakelig mer tid til nettbruk enn de 2.329.200 facebookerne. Nettby som nylig ble bestemt nedlagt pga. manglende interesse, hadde i august 751.776 medlemmer.

40+-politikere som har lykkes i livets virkelige sosiale nettverk, har tilsynelatende fremdeles problemer med å ta de virtuelle nettverkene helt alvorlig. Ved kommunevalget til neste år tror jeg en del av byens politiske lokallag og politikere kommer til å gå på en smell, om de ikke slutter å snakke om sosiale nettverk. De bør også begynne å bruke dem fornuftig.

Det er jo fantastisk demokratisk at hvem som helst kan nå ut i offentligheten og mobilisere støtte for sin sak. Det er også bemerkelsesverdig hvor få av dem som gjør det, er kommunepolitikere. De fleste som engasjerer seg og samler støtte er som regel engasjerte enkeltpersoner som brenner for noe som angår dem personlig. Man kan være for eller mot eiendomsskatt, veitraseer, Kilden, Aquarama, flytting av museer og andre viktige lokalpolitiske saker – uten at engasjementet speiles i handling fra våre lokale tillitsvalgte. De forholder seg til realpolitikk og valgprogrammene fra forrige valg. Mange av disse aktuelle og konkrete sakene angår velgerne i mye større grad en de ofte generelle verdibaserte valgløftene de ulike programkomiteene kommer fram til.

Ofte kommer saker inn i valgprogrammene etter at særinteressegrupper har drevet lobby mot programkomiteen. En heller udemokratisk praksis. Gammeldags lobby burde ikke lenger være en akseptabel praksis. På Facebook er det ganske lett å finne ut hva som engasjerer byens befolkning. Hvis lokallagene er opptatt av å representere sine velgeres meninger, er det altså ikke lenger nødvendig med masse spørreundersøkelser. Og det er ikke nødvendigvis de med mye tid og penger til å drive lobby som skal få bestemme i Kristiansand.

Facebook-kampanjer kjennetegnes ofte av kortvarighet. De som blir utsatt for en slik kampanje, reagerer ulikt. De som har litt erfaring med sosiale medier, og i tillegg er avhengig av kunder for å overleve, vil ofte bruke infoen fra slike aksjoner til å forbedre produktet sitt. Andre organisasjoner later som ingenting til aksjonistene finner noe annet å engasjere seg med.

Dersom redaksjonelle medier plukker opp saken, kan det bli en annen historie. Kampanjer varer lenger når lokale heltidsgravere i media får økt presset og oppmerksomheten. Da kan ukjente enkeltpersoner eller grupper uten videre ta og holde viktige posisjoner i samfunnsdebatten. Jeg har vært med på å lage noen kampanjer som har fått til nettopp denne effekten.

«Hold Odderøya åpen – stopp Setesdalstunet»:

Facebook-kampanje vinteren 2007–2008 som fikk massiv dekning i media. Den hadde på et tidspunkt over 2300 medlemmer, som nok var de fleste kristiansandere på Facebook i de dagene. Vest-Agder-Museet leide inn et PR-byrå som lagde motargumenter, punkt for punkt fra gruppas Facebook-profil. Disse ble så utgitt som brosjyre. Resultatet i saken foreligger ikke.

«Fjern Sladden over Sørlandet»:

Facebook-kampanje høsten 2009. Mot at TV2 viste været på Sørlandet i kun 4 sekunder. Dette ble drevet som elevprosjekt og fikk over 3000 medlemmer. Kampanjen fikk nasjonal omtale, og TV2 forandret layouten på værmeldingene.

«La syke elver være hjemme – Fjern tredagersregelen ved fravær»:

Facebook-kampanje høsten 2010. En elevdrevet kampanje mot at de tre første fraværsdagene for elever ikke lenger kan godskrives fra vitnemålet. Ca 38.000 medlemmer nasjonalt. Resultat ble nasjonal medieomtale og personlig brev med forklaring av regelendringene fra Kristin Halvorsen, stilet til moderatorene av gruppen.

Det er lov å håpe at sosiale medier vil bidra til at samfunnet vårt blir mer demokratisk. Vi har grunn til å tro at de som mestrer sosiale medier vil få stadig større påvirkningskraft fremover. Særlig når media finner saker i sosiale medier blir slike grupperinger og meningene de representerer ganske synlige i samfunnsdebatten. Hvordan lokalpolitikere håndterer alle disse meningene, blir spennende. Jeg tror at nettopp valget i 2011 vil vinnes av dem som greier å få til toveiskommunikasjon i sosiale medier.

Jeg gleder meg til å bli snakket med og ikke til. Vi sees på Facebook.