Det trengs visst ingen audition for å få offerrollen lenger. De er snart ikke tall på alle som påberoper seg å være krenket eller ofre for et eller annet. Folk synes å stå i kø for å fylle offerrollen. I stedet for å forsøke å bli regissør og hovedaktør i sitt eget liv.
Å bruke ord som krenket og offer på mennesker som ikke er krenket eller ofre, er en hån mot dem som virkelig opplever at menneskeverd og rettigheter blir tråkket på. For det finnes mennesker som daglig blir krenket på grunn av rase, religion, atferd eller levesett. De virkelige ofrene som har fått menneskeverd og rettigheter krenket, plasserer sjelden seg selv i offerrollen. Det virker snarere som om de gjør alt de kan for å komme ut av den, til tross for at enkelte systemer synes å holde dem fast i den.
Trond Willy Wilhelmsen er et eksempel på et offer som reiser seg for å gjøre noe for andre. Han ble kidnappet og truet. Han ble offer for et rettssystem han opplevde ikke ivaretok ofrene, forteller han til Fædrelandsvennen denne uka. Nå retter han ryggen, setter av ett år for å jobbe for ofrenes rettigheter i møte med rettssystemet. Og justisministeren ønsker ham velkommen, og vil bruke erfaringene hans. Wilhelmsen er også et eksempel på at mennesket på samme tid kan være offer og ansvarlig. Wilhelmsen er ikke bare offer, og ikke bare en vellykket investor med penger og makt.
På en arena kan det være sant at vi er ofre, på en annen arena kan det være like sant at vi er oppreiste og sterke. Og vi kunne nevnt i fleng, ofre for diskriminering, overgrep, trakassering og vold – som på beundringsverdig vis reiser seg, tross for smerte og sår. Tidligere rusmisbruker Espen Andresen har reist seg fra krenkelse i barndom og rusmisbruk. Han er opptatt av å invitere mennesker til å ta ansvar for eget liv. Denne uka utga han boka «Fri».
Offerrollen viker unna for ansvarligheten og likeverdet. Når du inntar offerrollen, kan du skylde på andre. Når ansvarligheten og selvinnsikten er borte, danser offerrollen på bordet.
For å bli god i offerrollen er det lurt å lære seg de selvutnevnte ofrenes selvskrevne manus og tips til overlevelse i rollen: Skyv kjapt ansvar over på andre. Lag gjerne et stort fiendebilde av dem som du mener har krenket deg. Fremstå som urettferdig behandlet. Snakk gjerne på vegne av alle som er selvutnevnte ofre for det samme som deg. Bruk gjerne setninger som: Det er ingen som forstår oss. De prøver å ta knekken på oss. De er ute etter oss.
Noen ganger er folk som setter seg i offerrollen, ikke ofre for noe annet enn manglende evne til å ta ansvar for egne handlinger, eller følelse av tilkortkommenhet. De skylder på andre for situasjoner de har satt seg selv i. Altfor mange sutrer seg ofte inn i offerrollen. Og inntar du offerrollen, har du vunnet enhver debatt i utgangspunktet.
Å være såret er ikke alltid det samme som å være krenket. Ordet krenkelse kan bli utvannet når modell Vendela Kirsebom føler seg krenket av Anne-Kat Hærlands uttalelser om at hun lever av å sjikanere småjenter. Når Svein Mathisen i et åpent brev gir Fædrelandsvennen ansvaret for å forsøke å knekke fotballklubben, og dermed fremstiller Start som et offer for Fædrelandsvennens skriverier. Når en tv-stjerne føler seg krenket, fordi noen har uttalt at hun begynner å se gammel ut. Når Biskop Baasland skyver ansvar over på sønn og kone, og plasserer seg selv i en offerrolle, i stedet for å ta mer ansvar for sine egne handlinger i saken.
En lektor på et universitet i Sverige fortalte nylig på svensk fjernsyn at hun hadde fått klager fra to studenter som ikke var fornøyd med eksamenskarakterene sine. Den ene studenten mente hun var offer for lærerens manglende feminisme. Den andre var en mannlig student som mente han var offer for lærerens feministiske holdninger. I klagenemnda fikk ingen av dem medhold. Læreren synes det var rart at det ikke hadde falt noen av dem inn før, at oppgavene deres faktisk var dårlig besvart. Hun mener mange har tendens til å skylde på andre, vise manglende selvinnsikt og frykte ansvarligheten når de står i ubehagelige situasjoner.
Ansvarlighet er offerrollens motstykke. Ansvarlighet, ordet som får frihetselskere fra generasjon x til å skjelve i buksebeina. Vi blir innhentet av det vi flyktet fra; det forpliktende ansvaret. Ansvarligheten innebærer at jeg er regissør i livet mitt. Jeg har mulighet til å gjøre noe med livet mitt. Finne et lite punkt som er bra, og bygge videre derfra. Ha mot til å finne ut hva som er mitt ansvar, og hva som er andres ansvar. Noen ganger må jeg tåle en støyt, uten å klare å finne hvem som er ansvarlig.
De som leter, kan nesten alltid finne noe å være offer for. Men de som leter, kan også finne noe de kan ta ansvaret for, som de kan bruke for å komme seg videre. Som kanskje til og med gjør dem sterkere. Av og til trenger vi trøst og forståelse og et nærvær som kan hjelpe oss å komme oss på beina igjen. Enten det er andre eller vi selv som har lagd sårene. Men dette nærværet kan vi gi hverandre som likeverdige mennesker som møtes, uten å plassere hverandre som hjelper og offer.
Sist helg hørte jeg en historie om Sandra Crouch, en amerikansk gospelsangerinne, som en gang ble spurt hvorfor Gud ikke helbredet det ene synke beinet som hun slepte etter seg, hvorpå hun svarer: Jeg ber om at det beinet som fungerer, må ble sterkt nok til å bære kroppen min. De som ser på det ødelagte beinet mitt sier; «stakkars deg.» De som ser på det beinet som også bærer med seg det andre, sier; «så sterk du er.»
Det er visst alltid et sted i oss, i fotballklubber, i familieliv, på arbeidsplasser å bygge videre på. Ansvarlighet handler ikke bare om å ta ansvar for feilgrep, nederlag og smerte vi påfører andre. Det handler også om å rette ryggen og vende blikket mot det gode det går an å bygge videre på.
De mennesker jeg har møtt som er ofre, har ett hovedønske; å ikke bli plassert i offerrollen. De vil reise seg og bli behandlet likeverdig. Offerrollen bør tas av plakaten på livets scene.