Kanli led av uhelbredelig kreft og hadde sterke smerter. Han valgte til slutt å ta sitt eget liv. I talen etterlyste han en debatt om aktiv dødshjelp, slik at uhelbredelig syke kan få hjelp til en verdig død.
Debatten omkring aktiv dødshjelp er full av etiske dilemmaer. Det finnes gode argumenter for at en uhelbredelig syk person selv bør ha mulighet til å velge seg ut av et liv med sterke smerter. En slik utgang på livet, på et selvvalgt tidspunkt, kan oppleves som mer verdig av både den døende selv og vedkommendes pårørende.
Dette er også hovedgrunnen til at blant andre Nederland og enkelte delstater i USA har valgt å legalisere ulike former for aktiv dødshjelp.
Likevel bør ikke Norge følge deres eksempel. Først og fremst fordi aktiv dødshjelp involverer andre enn den som ønsker å avslutte livet. Skal en person få hjelp til å ta sitt eget liv, må andre begå en aktiv handling med den hensikt at et medmenneske skal dø.
Det er et valg ingen skal måtte stilles overfor.
Aktiv dødshjelp vil også bryte med prinsippet om at helsepersonells oppgave er å redde liv, ikke bidra til å ta liv. Åpnes det først for en slik ordning, vil resultatet kunne bli et annet syn på livet totalt sett i samfunnet. Lover skaper holdninger. Staten bør ikke bidra til en mer liberal holdning til det å ta liv.
I stedet bør det offentlige bruke langt mer ressurser på å gi alvorlig syke mennesker en enda mer omsorgsfull og human behandling i livets siste fase. Gjennom større vekt på dette, kan man bidra til at også alvorlig syke mennesker oppfatter livet som meningsfullt og verdt å leve. Samfunnets fokus bør være på aktiv livshjelp, ikke aktiv dødshjelp.
Målet for det norske helsevesenet må være å gi et så godt tilbud til pasienter i livets sluttfase at debatten om aktiv dødshjelp blir overflødig. Dessverre tyder mange av innspillene i den siste ukens debatt på at det synes å ligge langt fram i tid.