Dollaren har lagt på seg nesten 50 prosent mot den norske kronen i 2008. Og Norges Bank har ikke sett høyere kurs på danske kroner på minst 50 år.
La det være klart: Det er ikke euroen, dollaren og våre danske venners valuta som har styrket seg. Det er vår egen krone som er svekket, og det til de grader. Ute i verden oppfattes vi som en liten, eksotisk oljeøkonomi; når oljeprisen er høy, etterspørres norske kroner og kursen stiger. Når oljeprisen er lav som nå, selges kronene unna og markedsprisen synker. Og selv om mangt og meget ikke fungerer normalt i finansmarkedene for tiden, har nok også forrige ukes kraftige rentekutt medvirket til å gjøre vår valuta ytterligere uinteressant. Lav rente er lik lav avkastning.
Norge har en utpreget åpen økonomi. Vi handler mye med andre land, ikke minst i eksportfylket Vest-Agder. Enkelt uttrykt er en svak krone godt nytt for eksportnæringen og dårlig nytt for importører – fra de store, profesjonelle vareimportbedriftene på Sørlandet og ned til dagsturpassasjerene som toger i land med trillebager i Hirtshals.
Problemet er uforutsigbarheten. Om man eksporterer eller importerer, er det håpløst å planlegge for ett, to eller tre år fremover når inntekter og kostnader svinger med opptil 50 prosent grunnet valutakurser som enkeltbedrifter ikke kan påvirke. Selv den som driver verdens beste butikk i sin bransje, kan gå i dørken av slike uventede svingslag. Og det er ikke bra for ledighetsstatistikken, som igjen er i ferd med å bli ubehagelig sentral.
Sikringsinstrumenter eksisterer, men de koster flesk og løser ikke det grunnleggende problemet. Realistisk finnes bare én stabiliserende løsning: Norge må bytte ut kronen med euro og bli del av et langt større, stødigere valutafellesskap. I den grad det måtte bety et stolthetsnederlag, får vi bare bite det i oss.
Noen vil nok se vårt ærend som en tilslørt EU-tilnærming. Det er ikke vår hensikt. Dog ville en tilnærming ikke være oss i mot.