Fremskrittspartiet er den økonomiske krisens politiske taper. Partiet som for få måneder siden var Norges desidert største, er nå forbigått av Ap og nærmer seg på enkelte målinger Høyre i størrelse. Det er Frps egen skyld.
I juni viste et gjennomsnitt av alle meningsmålingene en oppslutning om Siv Jensens parti på 30,8 prosent. I november var tallet 24,4 prosent. Det betyr at hver femte Frp-velger har forlatt partiet i løpet av høsten.
Mange har forsøkt å fremstille den kraftige tilbakegangen som en naturgitt konsekvens av omslaget i økonomien. Det blir for enkelt. Rett nok kan erfaringer utenfra tyde på at noen velgere vender seg til det trygge og velprøvde i vanskelige økonomiske tider. I land som Sverige og Storbritannia har regjeringspartiene gått noe fram etter at krisen satte inn.
Men det finnes også eksempler på det motsatte. Og Norge er både politisk og økonomisk ulikt alle andre land i vår del av verden. I motsetning til de andre har vi gigantiske overskudd på statsbudsjettene og en debatt som har gått på hvor mye av overskuddet som skal pløyes tilbake i økonomien. Politisk holder vi oss med et høyrepopulistisk parti som langt overgår tilsvarende partiers oppslutning i andre land.
Frp burde hatt store muligheter til å utnytte den økonomiske krisen til politisk vinning. Siv Jensens parti er det eneste som gjennom mange år har profilert seg på å bruke flere oljemilliarder til bygging av veier og annen infrastruktur. Partiet har også advart mot et kraftig fall i verdien av oljefondet i tilfelle et internasjonalt børskrakk.
Dette siste har nå skjedd. Samtidig har det økonomiske omslaget tvunget de andre partiene til å komme etter Frp og bruke mer av oljepengene til investeringer her hjemme. Likevel har ikke Frp klart å slå politisk mynt på utviklingen. Det skyldes dårlig politisk håndverk og markedsføring. Klarer ikke partiledelsen å snu denne trenden, risikerer Frp å bli oppfattet som et økonomisk og politisk overskuddsfenomen. Det har et parti med regjeringsambisjoner etter neste valg ikke råd til.