For det første: Kirken har ingen utbygd «lære» om englene. Englene er et marginalt fenomen i fremstillingen av den kristne tro. Men de er der — i kapitlet om skapelsen!
Om vi skal «tro på» englene? Nei, rett forstått ikke det. For englene er som nevnt skapte vesener. Og de tror vi ikke på. Det er Gud vi «tror på». Vi dyrker ikke det skapte.
Derfor er det mer treffende å spørre: Eksisterer englene - virkelig? Igjen må vi rydde litt i tankene: Nei, ikke som materielle størrelser, slik vi er vant til å omgås fysiske ting som vi kan ta på og måle og veie. Englene er åndelige vesener, en annen virkelighet, skapt av Gud. Så når engler bryter inn i vår verden, kommer de fra en annen dimensjon.
Det interessante med dagens engletale er at den viser oss at det gamle, lukkede verdensbilde har sprukket opp. Tilværelsen rommer mer enn de ting som følger fysikkens lover. Det går en ny, religiøs bølge over den vestlige verden i vår tid. En bølge som ofte går kirkedørene forbi, må jeg medgi. Men den beinharde rasjonalisme er på vikende front. Det er lov til å tale om «de åndelige ting» igjen. Et sunnhetstegn!
Jo, jeg vil, med min bibel og erfaring, hevde at engler eksisterer. De er Guds skapninger og sendebud. De kan vise seg - gjerne i ekstreme situasjoner hvor mennesker er presset i sykdom eller stor fare. Det er fra slike situasjoner vi har de fleste rapporter om engleerfaringer. Englene er Gud undergitt. De har ingen egen agenda, så å si. De er Guds tjenere, ikke våre personlige agenter som skal bistå oss i en egenutvikling.
Hva er verdien av å vite at engler eksisterer? Først det at vi er omgitt av gode makter, ikke bare onde krefter. Videre er engelen ved din side et signal om hvor uendelig stort det skapte Altet er. Vår verden rommer mer enn materien. Dernest lærer dette oss mennesker at vi - faktisk ikke! - er de høyeste skapninger. Englene står Gud nærmere. Kanskje et nyttig memento for å dempe menneskelig overmot?
Og så dette: Når englene tjener Gud, viser dette at det fins vesener som, tross menneskets fall, tjener Gud i lydighet. Mens vi altså ofte i ulydighet går våre egne veier. Fadervårs bønn: «La din vilje skje på jorden som i himmelen», sier jo at ett sted skjer Guds vilje allerede, nemlig i englenes himmelske verden.
Til sist: Jeg hører en lengsel i den gjenklang som talen om englene utløser. Her fins en tørst etter noe «mer» i et samfunn som snart ikke har mer å tilby av denne verdens goder og opplevelser. Å møte den lengsel som her vibrerer, blir stående igjen som en gedigen utfordring til kirken etter de siste dagers debatt. Men kan institusjonen Kirken bidra til at tørst og kilde møtes - og det i en kultur hvor individet helst vil komponere sitt eget religiøse univers? Dette er et fundamentalt åndelig spørsmål i vår tid.