NATO-medlemskapet har vært hovedpilaren i norsk sikkerhets— og forsvarspolitikk siden organisasjonen ble opprettet. I hele den kalde krigen var det avskrekking som gjaldt, og intet skudd ble løsnet. Etter 1990 måtte NATO «gjenoppfinnes», det er blitt en sterkt endret organisasjon. Endringene kom motstrebende, og alliansen utviklet seg til noe nytt gjennom praksis: Det var ytre kriser som sørget for utviklingen; ikke politisk strategisk tenkning.Henning Frantzens doktoravhandling viser hvordan NATOs strategidokumenter beholdt konservative formuleringer om territorielt forsvar, fordi det var politisk viktig for medlemsland å holde fast ved de gamle oppgavene. Men de nye oppgavene - freds- og stabiliseringsoperasjoner utenfor NATOs medlemsland - skapte dynamikk og utvikling. Det «gamle» NATO med art. 5 - den gjensidige forsvarspakten mot angrep på våre land - består på papiret, men det «nye» NATO, med skarpe oppdrag langt borte fra NATOs område, er det viktige i dag.Norsk avhengighet av NATO er fremdeles stor, selv om den kalde krigen er over. Man kan si at avhengigheten er større enn før fordi det ikke lenger er selvsagt at problemer i norsk nord vil tolkes som et NATO-anliggende. Mens vi før var av helt klar strategisk viktighet for USA, er vi i dag av helt marginal viktighet. Derfor har norsk politikk etter den kalde krigen bestått i å gjøre maksimalt for å gjenskape amerikansk interesse for Norge og nord i Washington, men samtidig også å skape mest mulig oppslutning om NATO. Et USA med sterk interesse for NATO er det optimale for småstaten; da bindes supermakten til en viss grad inn i multilateralt samarbeid, og det sikres amerikansk interesse for Europa og dets sikkerhet.NATO forblir dersom USA finner alliansen nyttig, både som basis for egen innflytelse i Europa og som militær allianse. Det siste er det vanskeligste å få til. Det europeiske forsvar har hittil gjennomgått en sterk grad av modernisering og endring etter den kalde krigen, men mye mer skal til. Her er det amerikanske krav, også mht. hva man bruker på sine forsvar, og ikke minst at det er vilje til å sette inn styrker i vanskelige oppdrag.Det er nettopp her Norge nå møter et vanskelig dilemma: En militærallianse verdt navnet må kunne trekke på alle medlemmenes styrker, og forvente at de settes inn der det er mest nødvendig. Å ikke ta risiko mens andre gjør det er det verste man kan gjøre i en militær allianse, særlig dersom man er oppsatt på å konsolidere den. I Afghanistan er det akkurat nå en slik situasjon: Det er et akutt behov for forsterkninger som kan bistå amerikanske og britiske styrker. Det er allerede danske, kanadiske og hollandske styrker i sør der slaget står - tre land vi ofte sammenligner oss med. Det er både logisk og naturlig at NATO forventer at også Norge vil stille. Det er nettopp denne berømte solidariteten vi ofte snakker om i innleggene i NATO og forventer i nord, som nå etterspørres.I løpet av få uker må en beslutning om dette tas, og den må tas av politikerne. Denne gangen er det ikke mulig å komme unna dilemmaet ved å substituere med andre virkemidler - såkalt sjekkdiplomati som betaler hva det skal være for å unngå risiko og egne tap - eller ved å sende flere til Libanon i mindre farefylte oppdrag. NATO trenger minst 1000 ekstra mannskaper i sør, sier den britiske generalen som leder ISAF til Financial Times, og dette er ikke nytt for noen, legger han til - NATOs medlemsland har visst om dette i mange måneder. Aftenposten rapporterer at Norge ikke ville etterkomme ønsket om å flytte den norske styrken i nord til sør for å verne Kandahar flyplass, fordi dette ikke er en del av det mandat styrken har. Men spørsmålet om norske styrkebidrag i farlige områder vil uten tvil komme opp igjen, ikke bare mht. Afghanistan, men også andre steder.Hva er i vektskålen i en avgjørelse om å sende styrker i farlige NATO-oppdrag som dette?Det er Norges omdømme som solidarisk og pålitelig NATO-alliert; NATOs egen styrke som militær aktør, sannsynlige norske tap, en norsk regjerings indre samhold med en koalisjonspartner som er mot NATO, og det er sikkerhetsaspektet ved denne krigen - Taliban er reell nok og et uttrekk av NATO fra Afghanistan vil bety et enormt tap for Vesten i kampen mot terrorismen.Store norske tap vil kunne føre til at regjeringen må gå - siden slike tap er ukjente i fredstid vet vi ikke hvordan reaksjonen vil bli - og det er det nagende ved selve strategien i krigen - om den er god, så er styrkene i utgangspunktet for små. NATO har måttet tigge og be, og har måttet krige med det man til slutt fikk. Og med dette og litt til skal man altså vinne.Tidligere kunne man lene seg tilbake og si at det ikke var så prekært, for verken Bosnia eller Kosovo var bakkekrig for NATO. I Kosovo var det ikke et eneste alliert tap fordi luftkrig tillater slikt. Nå er mange amerikanere, briter og kanadiere falt. Dette er alvor på en helt annen måte.Det kan heller ikke benektes at det er en reell sikkerhetsinteresse involvert her - dette gjelder en regelrett krig mot terrorister som stadig fornyer sine mannskaper og sitt utstyr, og som angriper frontalt, som en regulær styrke. Det er ingen tvil om at Afghanistan er hovedsete for al-Qaida og deres allierte Taliban. USA har derfor helt rett i at dette er en krig mot terrorister. Vi er altså med i denne krigen, og den gjelder sikkerhetsinteresser, ikke bare NATOs overlevelse. Det norske politikere må bestemme seg for, krever et svar som enten er nei eller ja.Hva er konsekvensen av et ja? Det vil være at vi er på lik linje med våre vanlige partnere, og redder vår stilling i NATO som en av de aller mest pliktoppfyllende stater. I sin tur vil det gjøre det lettere å be om assistanse i en gitt situasjon i nord. Det vil også bidra til å vinne krigen i sør. Det betyr også en stor sannsynlighet for norske tap. Når norske politikere til og med forteller Taliban at «har vi tapt, trekker vi dem hjem», som SVs Bjørn Jacobsen sa til Aftenposten forleden, er det svært sannsynlig at Taliban vil forsøke å angripe nordmenn. Det er en rasjonell strategi. Noen antar at kanadiske styrker ble angrepet nettopp fordi det er liten toleranse for tap i Canada.For regjeringen kan kostnaden ved å holde SV innenfor folden, i den grad det er mulig, bli for høy. Kan i det hele tatt SV overleve som parti, hvis det sender norske soldater i en virkelig krig med tap fordi man er med i en allianse SV går imot?Hva ved et nei? NATO vil ikke forsvinne, men svekkes som allianse om man taper pga. manglende vilje til å ta militær risiko fra medlemslandene. NATO kan, som alle organisasjoner, leve et papirtigerliv. Men Norge har bruk for militæralliansen, som strukturell avskrekking overfor et Russland med stormaktsambisjoner. Og om det trengs, er det kun reell militær solidaritet vi har bruk for. Et medlem som viker der det blir farlig, er det minst aksepterte i en militærallianse. Kostnaden ved et nei er derfor meget stor, ikke minst i Washington. Dette vil forsterkes av at SV er i regjering. Man vil da si at hele det norske NATO-medlemskapet er blitt uinteressant for Norge, og se dette som bevis på SVs innflytelse over sikkerhetspolitikken. Norge kan tape sin opparbeidede innflytelse og rolle i NATO og «bevise» overfor USA at sikkerhetspolitikken er blitt uviktig.Denne avveiningen er ikke lett. Det er lettere å lukke øynene når det skytes.