Ved hvert årsskifte holder kong Harald sin nyttårstale til folket. Den inneholder alltid refleksjoner til ettertanke fordi han setter utfordringer inn i større sammenhenger. Ved også å sette fortidens tenkere opp mot nåtidens føringer bekrefter de første sin slitestyrke i forhold til dagens skiftende holdninger.
I siste tale siterte kongen middelalderens største kirkelærer; Augustin (354-430). Bortsett fra Bibelen har ingen bok hatt større innflytelse på vestens tankegang enn hans «Bekjennelser». Med sitatet derfra: «Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt» stilles vi overfor spørsmålet om hvordan disse prinsippene fremholdes i dag. Eller lar vi oss lede i retning av en selvsentrert livsstil; som ikke har plass til verken integritet eller nestekjærlighet i bagasjen?
Det var befriende å oppleve kongen i rollen som arkeolog, som graver opp skatter som fordommer har villet begrave. Slik dukket asketen Augustin fram som en kilde i ørkenen, men sin tidløse appell om å verdsette sentrale verdier som bygger på nestekjærlighet. Derfor hadde ordene hans en etterklang som varte lengre enn statsministerens hyllingstale av norsk vekst og velstand dagen etterpå.
Det er sagt at livet er et teater, der vi er medspillere så lenge vi lever. Ordet teater, som stammer fra antikkens Hellas, betyr imidlertid «å se eller skue», som refererer til tilskuerplassen, hvor de fleste av oss som regel befinner oss. Der utsettes vi for så mange hurtig vekslende tragedier og komedier at evnen til innlevelse over tid sløves. Allikevel hender det at ett og annet drama fester seg i bevisstheten fordi det, i likhet med klassiske stykker, holder et speil fremfor oss.
Årets store, norske vinterdrama inneholder flere elementer fra klassisk teater: Konflikten er både tidløs og dagsaktuell, med klare rollemotsetninger. Den tvinger til engasjement, og spenningen holdes ved like til teppet faller. I tillegg innehas hovedrollen av en usedvanlig karismatisk debutant, Maria Amelie, hvis rørende skjebne griper de aller fleste. Hun fikk heltinnestatus gjennom den modige selvbiografien «Ulovlig norsk», som medførte stor risiko for henne personlig, fordi den rettet myndighetenes oppmerksomhet på det ulovlige oppholdet i Norge.
Gjennom mediescenens dramaturgi har spillet rundt Maria Amelie samtidig satt fokus på de mange tragiske skjebnene innenfor gruppen av såkalt papirløse asylsøkere. Bak henne på scenen skimtes stadig tydelige enkeltskjebner som napper tak i vår slumrende samvittighet, der vi sitter trygt i salen.
Dramaet er ikke et enmannsshow, som enkelte skeptikere forsøker å gi inntrykk av, men et folkerikt samfunnsdrama. Maria Amelies motspillere har valgt å utelate de tolkningsmuligheter i manuskriptet, les utlendingslovens paragrafer 38 og 70, som gir anledning til å legge vekt på sterke menneskelige hensyn, særlig i forbindelse med barn. Dermed har de selv gitt sine rolleskikkelser et skjær av umenneskelighet. Landets erfarne, faste hovedrolleinnehaver, Jens Stoltenberg, kom denne gangen usedvanlig dårlig fra rollen som iskald dommer, som til og med forble upåvirket av traurige barneskjebner. Hans rolle inneholdt kun en replikk: «Alle som ikke har oppholdstillatelse skal ut!» Han hadde verken god kontakt med publikumsmajoriteten eller den faste medspilleren, Kristin Halvorsen, som han nokså usjarmerende forsøkte å holde ute i kulissene.
Samtidig virket han kunstig i rollen som morsk mann og skotter stadig i retning av en dominant gruppe, med Trygve Hegnar i spissen, som kommenterte handlingen på scenen med tilropene: «Send dem ut; send dem ut!» Hegnar er en dyktig og fryktet debattant for høyresiden. Han lar ingen anledning gå fra seg til å påvirke opinionen i retning av økonomiske lønnsomhetsstrategier. Innenfor disse fellesskapene ryddes det sjelden plass til Augustin, Nansen eller Bjørnson; selv om de vil bli husket og elsket lengre for sin tidløse altruisme og generelle medmenneskelighet enn de selv for sine økonomiske prioriteringer.
Hva ville de tre for lengst avdøde mon tro ha tenkt om forslaget om å begrense oppholdstillatelse til inntektsgrunnlag, mens medlidenheten kunne kuttes ut?
De papirløse asylsøkernes motstandere gleder seg nå sterkt til at dramastykket om Maria Amelie kan fjernes fra programmet for sesongen, slik at livet igjen konsentreres rundt spennende utfordringer; som for eksempel hvor lenge vekst— og velstandsballonger kan blåses opp før de smeller.
Uavhengig av utfallet på årets vinterdrama, har det folkelige engasjementet rundt innholdet slått så brede sprekker i muren rundt denne gruppen asylsøkere at vi nå kan se og følge med deres videre skjebner. Denne utviklingen skyldes at de ansvarlige myndigheter ikke selv forsto at de brøt en gylden regel om aldri å kaste barn til ulver.
Det økende folkekravet om å prioritere medmenneskelighet overfor ellers lovlydige asylsøkere som enten av barn som har levd flere år i Norge, eller har levd i skjul i en årrekke, gir håp om at historien ender godt for dem som fortjener det. Dramaet er ikke slutt, for ennå gjenstår siste akt, som utfordrer oss til fortsatt engasjement.