Fem år senere uttrykte Borten-regjeringen i en melding til Stortinget at tiden var overmoden for en sammenslåing.

Siden er det skrevet utallige kapitler i føljetongen om «Ett Agder». Fortsatt er det en inngrodd skepsis i deler av Aust-Agder. Motviljen er mest innbitt fra Arendal og østover. Å forsøke å snu den bastante motstanden mot sammenslåing er en stor utfordring.

Foreningen Ett Agder ble formelt stiftet i helgen. I spissen for bevegelsen står Vegårshei-ordfører Maya Twedt Berli og Knut Dannevig, tidligere leder for stamveiaksjonen. Målet er flertall for fylkessammenslåing ved folkeavstemningen i Aust-Agder senere i år.

Twedt Berli uttalte i Fædrelandsvennen i går at fylkessaken er landsdelens aller viktigste politiske spørsmål. Det er neppe å ta for hardt i. Ett slagkraftig Agder-lag har vært en presserende mangel gjennom flere tiår.

Fylkesgrensen har hindret Sørlandet i å bli det kraftsentrum det bør fremstå som. Krefter og ressurser er sløst bort på intern strid og snevre særinteresser. Den oversikt og planlegging som er mulig innenfor ett forvaltningsorgan som omfatter hele landsdelen, har vært sårt savnet. Landsdelen har følgelig ikke evnet å opptre med én stemme og har hatt problemer med å bli hørt i storting og styringsverk.

Fylket har sin opprinnelse i amtene som ble etablert i 1660-årene. Agder-fylkene er blant de miste i landet. Telemark er arealmessig nesten like stort som et samlet Agder. Åtte av landets fylker er betydelig større. Med tanke på landsdelens geografi og kommunikasjonsnett er det vanskelig å se tungtveiende negative sider ved en fusjon.

Grensekommunene mot Vest-Agder har truet med overgang til vest om det ikke blir fylkessammenslåing. Aust-Agder risikerer dermed å gå opp i limingen. Det legger et ekstra press på aust. Men et slikt utfall kan uansett bare skape mer vondt blod. For landsdelen vil det beste være at et flertall i Aust-Agder tar konsekvensen av at våre to fylker allerede er én geografisk, næringsmessig og politisk enhet.