Landsdekkende undersøkelser viser at nordmenn flest har et fjernt forhold til fylkeskommunen. Fylket rangeres langt under eget tettsted og egen kommune, og oppleves som fjern og lite relevant. Slik er situasjonen også for egder. Innbyggerne har lite befatning med fylkeskommunene, og vet knapt hva de steller med eller hvem som stiller til valg. Dette viser valgdeltakelsen ved fylkestingsvalget i 2007 som var helt nede på 55 prosent i Aust-Agder, med et historisk lavmål på 51,8 prosent i 2003. Når saken om fylkessammenslåing likevel har skapt så heftig engasjement, er det fordi den er en symbolsak. Egentlig handler den ikke om den diffuse fylkeskommunen, men om Arendal bys selvforståelse. Det er i hovedsak Arendals politikere, og til dels byens innbyggere, som denne motstanden er viktig for. Store deler av fylket for øvrig, som setesdalskommunene og i særdeleshet de fire sørvestligste grensekommunene, uttrykker et sterkt ønske om sammenslåing.
Kampen dreier seg med andre ord mer om Arendals status enn om fylkeskommunal drift. Det siste er faktisk knapt tema i valgkampen. Striden om fylkeskommunen er en fordekt bykamp. I den ofres alle andre interesser enn egeninteressen til Arendal; det være seg næringslivets eller randkommunenes ønsker og behov.
Ett uttrykk for dette var en helsides annonse i Agderposten på onsdag der tillitsvalgte på sykehuset i Arendal ber velgerne om å stemme nei til fylkessammenslåing med begrunnelsen at det er «en garanti for å beholde et fullverdig sykehus i Arendal». Blant underskriverne er ansattemedlem av styret for Sørlandet sykehus, som selv har vært med på å vedta at all virksomhet på sykehuset skal ha et agderperspektiv som forplikter alle til å jobbe fram en «kultur for helhet».
Annonsen er det tydeligste beviset på at interessene til en del av Agder har tatt plassen for helheten.