Uførepensjon blir uføretrygd og blir et inntektssikringssystem. Selv om reformen gjør det mulig å kombinere uførhet og arbeid, vil de som ikke kan jobbe fortsatt få en god uføretrygd. En stabil og god inntektssikring for uføre er et avgjørende sikkerhetsnett i et velferdssamfunn. Alle som ikke kan forsørge seg selv skal ha en økonomisk grunntrygghet.

Dagens uføre ytes etter bestemmelser vedtatt for rundt 50 år siden. Vi trenger en uføreordning tilpasset vår tid. Det gamle systemet bygget på datidens forståelse av helse og friskhet. Enten var man syk og arbeidsufør, eller så var man frisk. Om man forsøkte seg i arbeid, og gikk litt over fribeløpsgrensen, ble trygden kuttet og man risikerte en total revurdering av uføretrygden. I tillegg kunne folks dom være nådeløs. Mange opplevde å bli snakket om dersom de viste at de kunne jobbe noe. Mange våget ikke prøve seg i arbeidslivet av frykt for å miste den tryggheten som uførepensjon gir eller for å få mistanke om svindel rettet mot seg.

Uføre som med gårsdagens ordning tjener mer enn fribeløpet, fikk full avkorting og risikerte i tillegg å få uføretrygden omgjort. Dette var en betydelig svakhet med den gamle ordninga. I uførereformen som nå legges fram faller dette bort og lik beskatning av trygd og inntekt gjør det lettere å kombinere trygd og arbeid for dem som har evne og anledning til det.

Av dagens 300.000 uføretrygdede gir om lag fjerdeparten uttrykk for at de ønsker seg tilbake til arbeidslivet – ikke i full jobb, men tilpasset den arbeidsevnen de måtte ha. Den nye ordninga stimulerer til arbeid, fordi vi vil at alle som kan, skal kunne finne sin plass i arbeidslivet. Det er bra for den enkelte og for fellesskapet. De som har en viss arbeidsevne, kan tjene så mye de vil uten at uføregraden revurderes, fordi trygden avkortes proporsjonalt etter at inntekten har passert en beløpsgrense på 0,4 G. Uførevedtaket består, selv om den enkelte altså har inntekt fra arbeid og/eller verv fra første trygdedag. Poenget er at det alltid vil lønne seg å jobbe, alt etter den enkeltes varierende arbeidsevne. En slik samordning vil hele tiden justere trygden opp mot arbeidsevnen og sikre at folk som er reelt og fullt ut arbeidsdyktige ikke skal kunne få uføretrygd.

De økonomiske ytelsene vil bli beregnet på en langt enklere måte: Alle får en uføretrygd på 66 prosent av tidligere inntekt. For fødte uføre, og folk som aldri har hatt arbeid, blir ytelsene ført videre på samme nivå som nå. Ung— uførordningen består og barnetilleggene blir som før, nemlig behovsprøvd. Kravene til botid videreføres, kravet er 3 år (=opptjening 3/40) og min 20 års botid for å kunne ta trygden ut av Norge.

De som i dag har uførepensjon beholder den fram til 2015. Da blir den økt – en omregning som skal kompensere for overgangen til inntektsbeskatning. Etter 1. januar 2015 kan også de som kommer fra gammel ordning, tjene så mye de vil med proporsjonal avkorting – med den forskjell at beløpsgrensen (som en overgangsordning fram til 2019), settes til 60.000 kr. Alle får med andre ord god tid til å tilpasse seg nytt system.

Dagens fleksible alderspensjon gir arbeidstakerne anledning til å gå av ved fylte 62 år. Mange gjør det, ikke minst i offentlig sektor der arbeidstakere med full opptjening kan gå av med AFP og god kompensasjon fra fylte 62 år. I privat sektor kan arbeidstakerne arbeide så mye de vil samtidig som de hever pensjon. Gjennomsnittlig avgangsalder er i dag 64,5 år. Samtidig øker vår gjennomsnittlige levealder med to måneder per år.

Stortinget har vedtatt at alle som tar ut alderspensjon etter 2011 omfattes av generelle regler om levealdersjustering. Det innebærer at pensjonen reduseres med 0,5 prosent per år regnet fra 1943-årgangen. Arbeidstakerne kan kompensere dette ved å jobbe litt lenger før de tar ut pensjon. Det kan ikke uføre. Da blir det urimelig å pålegge de uføre samme levealdersjustering. Derfor halveres levealdersjusteringen for dem som kommer fra uføretrygden ved overgang til alderspensjon fra fylte 67 år.

Hovedutfordringen blir å skape et arbeidsliv som kan ta denne arbeidskraftressursen i bruk. Framtidas arbeidsliv skal inkludere flere. Derfor skal uførereformen følges av en egen sysselsettingsstrategi, der målet nettopp er å gi flere mulighet til å kombinere uføretrygd og jobb. Her skal det være et særlig fokus på unge.

Til høsten skal Stortinget ta fatt på behandlingen av regjeringens forslag. En ny stor reform for framtida skal på plass. Vi får en god uføretrygd, med trygge, fleksible og forutsigbare muligheter for alle som sliter med helsa, og som vil tjene det norske folk godt også i de neste femti årene.