«Rull inn puppen»

Det er ikke til å tro. Man må lese innlegget til Lise Christensen og intervjuet av henne om igjen og om igjen. Det er en logikk, en harme og en moralsk indignasjon som kunne vært grunnlag for sosialantropologiske studier. Synspunkter og en nesten skamløs retthaverskhet man vanligvis må langt inn i eksotiske, religiøse miljøer for å finne.

LES OGSÅ: Lise Christensens kronikk

Kanskje Lise Christensen, den selverklærte rasende moren i Lyngdal, ennå er i tung ammetåke, hun ammer i to år. For mens Europa og verden rundt henne skjelver av fremtidsutsiktene nå, av stigende ledighetstall og engstelige banker og børser, av eldrebølgen som vil kreve mer velferdskostnader enn noensinne, så konkluderer denne mammaen i Lyngdal helt på tvers av virkeligheten. For hun skal yte mindre, men få mer velferd. Mens de fleste andre heldigvis erkjenner at hvis vi skal komme oss gjennom dette må atskillig flere yte. Ikke for å øke velferden – men bare for å klare å opprettholde den.

«Jeg minner om at vi lever i et av verdens rikeste land …», skriver Lise Christensen populistisk i sitt harmdirrende innlegg. Og hun har jo rett. Nettopp derfor har vi i Norge hatt råd til å ha de mest lukrative permisjonsordninger i verden når vår nye nordmenn og -kvinner ankommer. En ordning som får blant andre amerikanske, franske og engelske foreldre til å gape i ren vantro. For ikke å snakke om foreldre i den tredje verden.

Utspillet til Christensen beviser hvilken boble vi i Norge er i, enn så lenge, som i det hele tatt har tid til å tenke slike tanker, bruke tid på å klekke ut hvordan vi kan suge flere velferdskroner ut av staten og få det mer bekvemt i hverdagen. Samtidig som land nær oss kutter brutalt i sine sosiale budsjetter.

Heldigvis – da Fædrelandsvennen la ut innlegget fra denne sinte moren til debatt, så fikk hun pepper. Det er betryggende at hennes tankegods er kontroversielt. Men Lise Christensen har også sine meningsfeller, blant annet i forumet «Mammanettverket – Tid for barn», etablert av blant andre kristiansandsdamen Lill May Vestly, som forfekter det samme tankegodset.

Og det er derfor vi tross alt må ta dette historieløse, reaksjonære visvaset på alvor. Vi kan ikke bare feie denne moren til side og le av hennes litt – eh – egoistiske utgangspunkt. For selv om vi teller år 2011, popper disse damene opp. I alle mulige slags sammenhenger. Det er liksom noe i tiden.

Det er mange tegn på at pendelen svinger. Eller står stille. Tidligere denne uken kom regjeringen med sin likestillingsplan som viste at forskjellene i likelønn har stoppet helt opp. Forrige uke ble det kjent at det er vanskeligere enn antatt å redusere prosenten med deltidsarbeidende kvinner, og en teori er at noen av dem slettes ikke vil jobbe fullt. I leketøys— og klesbutikker for barn er skillet mellom det lyseblå og lyserosa skarpere enn det var på femtitallet. Her i Agder har vi flest kvinner i deltidsjobber, vi har lavest utdanning, færrest kvinnelige ledere og kvinnerepresentasjonen i våre kommunestyrer er minst. Og i alle «dameblader» og livsstilsmagasiner kappes velkledde, delikate damer om å ha det peneste hjemmet med ton-i-ton farger, de gir gode tips om innredning av barnerom, sunne middagsoppskrifter og usunne cupcakes, mens de hele tiden prater om viktige familieverdier, tid til barna og – grunner til å velge vekk karriere og heller prioritere familie akkurat nå, nå mens barna er små.

Det bugner av andre ord med luksus. Luksus på tid og kapital, for ellers i verden er dette forbeholdt en liten privilegert klasse. Men selv i vårt sosialdemokratiske Norge begynner denne tilværelsen å bli vanlig, og bloggene flyter over av det. Det vises fram. En dyrking av en husmorrolle vi egentlig trodde vi hadde befridd oss fra for tiår siden. Det er en amerikanisering av verdier. Det er hjemmet som betyr mest. Den nære familien. Hjemmebaksten. Gardinene. Dill og utrolig mye dall.

Mens nordmenn egentlig, i byggingen av velferdsstaten, har blitt oppdratt til å tenke på et større fellesskap. Ha verdier som også favner dem utenfor hjemmets lune og nyvaskede rede. Nå tar vi velferden for gitt, og vil ha mer, uten å yte mer. Og får vi ikke mer blir vi, som mammaen i Lyngdal, ordentlig sinna. Selv om vi lever i verdens rikeste land. Som for øvrig igjen er kåret til det beste landet å bli mamma i.

Som andre meningsbærere i ytterkantene, er også Lise Christensen og hennes likesinnede svært selektive når de finner fram til forskning som underbygger deres valg. Hadde det vært en flik av sannhet i frykten for barnehagene, hadde det gått svært galt med hundretusener av oss. Og når forskningen ikke strekker til, er det jo i likestillings- og omsorgsdebatter lett å ty til sin egen private empiri. Der skriver Christensen at hun prøvde å holde sin datter borte fra barnehagen i det lengste, men etter to og et halvt år klarte hun ikke mer.

Datteren gikk to dager i uken i barnehagen og jeg siterer: « … det tok to til tre dager før hun klarte å roe seg ned etter en barnehagedag». Det blir nesten litt vondt å kommentere, men den siste viktige barnehageforskningen viser faktisk at barn som går i barnehage mestrer livet etterpå bedre, enn dem som sitter hjemme med mor. For der, ute i livet, er det ikke bare myke puter og god tid og duft av hjemmebakst og dvaske fang og ømme stemmer og rettferdig lek og harmoniske farger.

Og en veldig stor del av oppdrageransvaret vi som foreldre har er å herde våre barn, forberede dem på livet, gjøre dem til livsdugelige samfunnsborgere. Men det livet er hardt, og det er nettopp derfor man får en nagende følelse av at disse kvinnene feiger ut – det er krevende å være en moderne kvinne med full jobb, barn og familie. Det er mye koseligere å putle hjemme over gryter og blogger, og det er forståelig at mange kvinner velger dette i perioder av sitt liv. De fleste uten å bli sinna for at resten av oss ikke gidder å betale for det.

Hvis teoriene til dette mammanettverket brer om seg, er vi tilbake til start. Da kan vi glemme kvinners økonomiske frigjøring, glemme historien. Da er far fraværende som omsorgsperson og hushjelp, det er en feminisert sfære. På 70-tallet skulle kvinnene kaste bh-en. Nå må mantraet være motsatt. Få den for guds skyld på. Rull inn puppen. Få barna ut i det virkelige livet. Og kom deg på jobb.

Karen Kristine Blågestad

Kulturredaktør, Fædrelandsvennen

LES OGSÅ: Lise Christensens kronikk