President Barack Obama og den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo var overraskende og langt på vei kontroversielle valg.
Denne gangen var det helt taust i Nobel-hallen. Delvis skyldes det nok at vinnernes navn ikke var kjent for alle, delvis at utnevnelsene møtte stilltiende anerkjennelse.
Liberias president Ellen Johnson Sirleaf, fredsaktivisten Leymah Roberta Gbowee fra samme land og den jemenittiske menneskerettsaktivisten Tawakkul Kamarman er tre modige kvinner som har bidratt vesentlig til innføring av fred og demokrati i sine respektive samfunn. Ellen Johnson Sirleaf er også en historisk figur i kraft av å være Afrikas første demokratisk valgte, kvinnelige statsoverhode. Sammen med Leymah Roberta Gbowe, leder for fredsbevegelsen som førte til diktatoren Charles Taylors fall, har hun ført Liberia ut av et anarkistisk kaos og inn på veien mot forsoning, fred og demokrati. Det gir håp for eksempelvis dagens Somalia, hvor tilstanden kan synes like håpløs som den var i Liberia for få år siden.
Tawakkul Kamarman har trådt fram som en av lederne for «den arabiske våren» lenger nord på det afrikanske kontinentet. Som journalist, politiker og menneskerettighetsforkjemper har hun gitt ansikt og stemme til et bredt, folkelig opprør mot undertrykkere i flere arabiske land enn sitt eget. Motet som ligger bak en slik rolle, avtvinger den dypeste respekt.
At tre kvinner deler prisen, er selvsagt ingen tilfeldighet. Nobelkomiteen har ønsket å markere kvinners betydning i kampen for frihet og demokrati – og samtidig gi afrikanske og arabiske kvinner en anerkjennende oppmuntring i liv som ofte er vanskeligere og mer brutale enn deres vestlige medsøstre opplever.
Så registrerer vi kritikere som mener at Nobelkomiteen har fjernet seg fra meningsinnholdet i Alfred Nobels testamente. Det tar vi med en klype salt.