En redningspakke som i sum utgjør 1200 milliarder kroner ble utfallet. Det skal være nok til å bringe grekerne over kneika – inntil den neste dukker opp. For det skjer bestemt.
Pakken omfatter forlenget løpetid og redusert rente på eksisterende statsgjeld, pluss noe tilførsel av friske penger. Før toppmøtet tok til, men etter forhåndsdrøftinger mellom Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy, ble det spekulert i at europeiske banker skulle ilegges en ny skatt for finansiering av nødhjelpen. Det ble det ikke noe av, men av totalsummen på 1200 milliarder kroner, forutsettes private investorer å bidra med 300 milliarder. Det skal skje på forskjellige vis, men innebærer i realiteten statlig og overstatlig maktbruk overfor finanssektoren. En sektor som med åpne øyne har tatt risikoen på å yte forgjeldede Hellas ytterligere, enorme lån.
Redningspakken har åpenbart flere mål enn å redde Hellas fra konkurs. For det første er den et ledd i bestrebelsene på å berge hele eurosamarbeidet, som jo har knaket stadig mer i sammenføyningene utover sommeren. For det andre er det nok minst like viktig for EU-toppene at bankvesenet ikke kollapser grunnet store tap som må bokføres raskt, som det er å redde en av småsøsknene i eurofamilien fra konkurs og vanære. Ringvirkningene fra et ikke-fungerende bankvesen skremmer langt mer enn at et lite land skal erklære seg betalingsudyktig.
Det er i alles interesse, også vår, at eurosamarbeidet bringes over kneika, og at det internasjonale finansvesenet ikke havner i en situasjon som raskt kan bli verre enn høsten 2008. Vårt land generelt og vår landsdel spesielt preges av svært åpne økonomier. Vi er avhengige av at andre er i stand til å kjøpe vårt utstyr til olje— og gassindustrien, samt våre høyforedlede metaller og andre materialer. En internasjonal, finansiell kollaps vil være katastrofal også her.