Vi blir alltid lik det bildet andre har av oss.

(Jorge Luis Borges)

Et stort antall mennesker landet rundt har brutt opp fra sitt oppvekstmiljø. Ofte har det startet med utdanning. Senere jobb. For ikke å snakke om Amors piler. Jeg har møtt atskillige her sør med en dialekt fra helt andre kanter av kongeriket.

Uansett opphav, har de fleste en iboende trang til å verne om seg og sitt. De er stolte av lokalsamfunnet de kommer fra. Jeg har mine røtter i Gaupne i Luster kommune innerst i Sognefjorden. Når jeg blir spurt hvor jeg er fra, svarer jeg like gjerne Gaupne som Kristiansand. Sørlending blir jeg nok aldri. Jeg flyttet fra hjembygda da jeg var 20. I 41 år har jeg bodd andre steder. I Kristiansand i 33. De siste tiårene har verden opplevd en strøm av mennesker på flyttefot. Mange er kommet hit fra fjerne himmelstrøk. Røtter, familie og tilhørighet er like viktig for dem som for meg. Det finnes knapt et menneske som gir slipp på sin kultur, sin tro, sine tradisjoner og sin historie så snart vedkommende er gjennom passkontrollen. Det ville være det samme som å miste seg selv og bli identitetsløs.

Er du stolt av å være kristiansander eller sørlending? Slik jeg er av å være sogning. Er svaret ja, blir det kanskje lettere for oss å forstå at våre nye landsmenn også er stolte av å være somalier, iraker, palestiner, tyrker, chilener eller vietnameser.

Det er 197 år siden Norge fikk sin grunnlov. Det er et fantastisk dokument. Men heller ikke grunnlovsfedrene var feilfrie. Den opprinnelige loven inneholdt en paragraf som utelukket en folkegruppe fra vårt land. Jøder har ikke adgang til riket, het det. Argumentene mot å slippe jødene inn, var at de var en fare for handelsnæringen, de var ikke til å stole på, de ville oversvømme landet, og de ville snyte de kristne.

Drar vi kjensel på argumentasjonen når det gjelder andre etniske eller religiøse grupper som kommer til vårt land i dag eller som bor her allerede?

Henrik Wergeland tok kampen opp mot jødeparagrafen. Han mente den var i strid med grunnlovens ånd. Wergeland kjempet i mange år men fikk aldri oppleve den dagen paragrafen ble fjernet. Det skjedde i 1851. Wergeland døde seks år tidligere.

Det hører med til historien at faren Nicolai Wergeland spilte en fremtredende rolle på Eidsvoll i 1814. Han var en av jødenes sterkeste kritikere. Senere gjorde han retrett. Han ble påvirket av sønnens engasjement og lot seg overbevise om at han selv tok feil. Er det slik også i vår tid at det er våre barn som må lære oss voksne toleranse?

Det lever mange jøder i Norge i dag. De er nordmenn gode som noen. Uten at de av den grunn har gitt slipp på sin jødedom eller gått på akkord med sin identitet.

Muslimer over hele verden feiret i november i fjor en av sine store høytider – id al-adha. I Odderøyahallen i Kristiansand var flere hundre samlet til bønn på formiddagen. Jeg var invitert til fest på kvelden i grendehuset på Slettheia av den tyrkiske minoriteten i byen. Å lytte til deres historier rørte ved vesentlige sider i mitt eget liv. Opplevelsen har jeg håp om hjelper meg til å forstå meg selv, livet og menneskene rundt meg bedre.

Islam er verdens nest største religion med omkring 1,5 milliarder tilhengere. Bare kristendommen er større. I vårt land er muslimer også den nest største religiøse gruppen. Vi trenger å minne hverandre om at det store flertallet muslimer i våre nære omgivelser lever fredelige liv, er i jobb, betaler sin skatt og har sine barn i norske skoler.

Norge er blitt en smeltedigel. Kristiansand har over 130 nasjonaliteter. Oslo mer enn 190. I dag bor nesten 600 000 mennesker her i landet som selv er innvandrere eller er født i Norge med innvandrerforeldre. Dette mangfoldet er vårt lands store sjanse. Og når mangfoldet er stort, blir det vi har felles enda viktigere.

Jeg tror på fellesskapet. Et samfunn som er produktet av hver enkeltpersons innsats. Skal Norge lykkes som nasjon, må alle borgere trekkes med og få muligheter. Med de plikter og rettigheter som følger med. Mennesker har større frihet og større trygghet om de opplever at de er del av et «vi» – vi i familien, vi i nabolaget, vi på jobben, vi i idrettsklubber og andre foreninger, vi i byen eller bygda, vi i nasjonen. Avstand avler utrygghet og skepsis. Inkludering bærer helt andre frukter.

I mai var jeg på Høyres landsmøte i Oslo. Blant mange på talerstolen var Inge Lønning. Hans anliggende var å bry seg om. Vi kommer inn i denne verden som hjelpeløse skapninger. Og i sluttfasen av livet er vi like hjelpeløse. Vi er avhengig av at noen tar hånd om oss. I flere faser mellom disse to ytterpunktene kan en lett få det inntrykket at mange ikke trenger verken at noen bryr seg om eller har omsorg for en. Slik er det ikke, seier Lønning. Gjennom hele livet er det godt at noen er der – noen vi kan stole på og som holder oss oppe.

Det er mye hjertevarme på Sørlandet. Jeg tenker iblant på at jeg er heldig som bor nettopp her. Med familie, uerstattelige venner, skvære naboer, gode kolleger på jobben og mange som gir meg oppmerksomhet. Tenk om alle som kommer utenfra kunne få kjenne på den samme sterke og trygge følelsen av å være inkludert.

FN kårer hvert år Norge som et av verdens beste land å bo i. Slik ønsker vi det skal fortsette. Det er ditt og mitt ansvar. Etter terroranslagene i Oslo og på Utøya har vi blitt minnet på at det finnes essensielle så vel som universelle verdier det er viktig å løfte fram og holde høyt. Som å omtale hverandre i anstendige ordelag. Som å ha perspektiv på det å være menneske – og medmenneske.

Jeg følte det vi føler når noen dør – den smertelige erkjennelsen av hvor lite det ville ha kostet oss å være snillere mot hverandre.

(Jorge Luis Borges)