Hovedforklaringene er uvanlig langvarig kulde med derav følgende forbruk, svenske atomkraftverk på halv maskin og lite vann i magasinene. Det siste kan for øvrig medføre høye priser i lang tid fremover, om ikke vi skulle få en særdeles regnfull vår og sommer.
De store, profesjonelle kraftforbrukerne i industrisektoren sikrer seg mot effektene av prishopp gjennom et sett – en portefølje — av langsiktige kraftkontrakter. Men når folk flest i disse dager mottar strømregningene for de siste par måneders rekordforbruk, får vi nok en gang dokumentert at sikringstankegangen aldri har slått rot i det norske folk. Både vi og andre medier har brakt en rekke historier om mennesker uten muligheter for å legge seg opp økonomiske reserver, og som plutselig havner i fortvilte situasjoner når strømregningene dobles.
At nesten ingen benytter seg av den enkle muligheten for å binde strømprisen, eller lånerenten for den saks skyld, virker å ha to forklaringer. For det første har vi ikke tradisjon for det og tenker nesten ikke på det. For det andre har det etablert seg en slags sannhet om at man betaler en «forsikringspremie» for å binde prisen, og at kostnaden gjør det ulønnsomt over tid. Følgelig skal det være bedre å følge markedssvingningene.
Vel. De færreste tar sjansen på ikke å forsikre boligen fordi det er lite sannsynlig at den brenner. Og de siste to-tre månedene skulle tydelig ha demonstrert nytten av også å være forsikret mot prishopp på strøm. Derutover kjøper vi ikke uten videre argumentet om manglende lønnsomhet over tid. Den som er våken og følger med på prisutviklingen, for så å binde prisen på rette tidspunkt, kan lett tjene på beslutningen – også uten prishopp á la denne vinteren.
Men først og fremst mener vi at forutsigbarhet for noe så sentralt som strømprisen, har både privat- og samfunnsmessig verdi isolert sett. At store deler av befolkningen havner i knipe hver gang kraftbørsen går til himmels – og det kommer garantert til å skje igjen – får lett negative ringvirkninger ut i hele samfunnsøkonomien.