Som utviklingsstudent ved Universitetet i Agder har jeg blitt prøvd lært å se på samfunnet som en antropolog. Sosialantropolog. Å observere samfunnets mange sider uten å blande seg inn. Jeg skal være den første til å innrømme at det ikke er like lett som det kan høres ut som.
Bistanden funker ikke
Ung og politiker. Visjonær og fremtidsrettet. I alle fall slik jeg ønsker å være. Ja, det får en til å tenke at man må endre det man ser. Man kan ikke bare observere. Vi må endre det som ikke fungerer. For faktum er at bistanden vi gir ikke funker. I alle fall ikke optimalt.
Afrika er et svært og mangfoldig kontinent med så mange flere unike og ulike land enn det Vesten kan drømme om. Likevel er det vi i Vesten, verdens fasit, som stopper utviklingen vi jobber for å skape.
Rart? Ja, jeg syntes også det. Til jeg møtte Loveness, Mac, Slim, taxi-sjåføren fra Kenya og han indiske-tanzanianske foreleseren på Mzumbe University. Til jeg møtte afrikanerne som mottok den sinnsyke pengestøtten fra blant annet Norge.
I 2013 ga vi hele 32,8 milliarder i bistand. Litt over 1/64-del av det, altså 584,6 millioner kroner, fikk Tanzania. I tillegg vet vi at landet også mottar store pengestøtter fra andre land. Det blir mye penger det!
Stopp bistanden
Det var da det sjeldne ble sagt — Stopp bistanden! - at jeg satte kaffen i halsen.
Dere gjør oss handlingslammet mer enn selvstendige, sa de. Hæ?, tenkte jeg. Men i ettertid og etter flere diskusjoner med mine medstudenter har det gått opp for meg.
Som AUF-er er jeg enig med den blå-blå regjeringen når de sier at vi må endre bistandsprosessen. Men deres ord er like fattige som handlingene. OECD sier klart at norsk bistand er en skivebom, også under den blå-blå regjeringen. Vi er den tredje største giveren av bistandspenger, det er bra. Men vi smører for tynt utover for mange.
Givergleden er kanskje for stor til at den er en suksess?
Gi alt det vi kan
Jeg er for bistand. Ikke misforstå. Jeg er også for at vi skal gi alt det vi kan, for såpass har vi. Vi skal være solidariske med våre internasjonale venner. Men jeg tror modellen en gang for alle må forandres. Vil vi bidra til utvikling eller vil vi gjøre våre afrikanske venner, eller for den saks skyld asiatiske venner, handlingslammet?
Nei. Vi vil løfte dem opp til det selvforsyningsnivået som trengs for at barnedødeligheten går ned, den ekstreme fattigdommen hviskes ut og for at de sultne gatebarna får næringen de trenger. Vi vil være med å bygge fremtid også i Afrika, men ved å la dem gjøre det selv.
For meg og mine afrikanske venner handler bistanden om å investere i arbeidsplasser, ikke statens overhoder. Bistand handler om å gi utdanningen som trengs, ikke utdanningen som gir statistikker. Bistand handler om å gi kompetansen til utvikling og ikke bare pengene. Det er forskjellen på god og dårlig bistand.
Vi liker å skryte av at vi redder verden. Men vi redder ikke verden ved å kjøpe oss giverstatus gjennom tusenlapper. Vi gjør det gjennom virkelig solidaritet; å dele kompetansen vi har, med dem som måtte trenge den.