Da snakket jeg med en 86 år gammel venninne. Det er ei dame det er gøy å prate med. Hun er for det meste i strålende humør, spøker og ler. Men denne samtalen var annerledes. Edith fortalte om Auschwitz og hun gråt.

Edith Notowicz er en av de som overlevde holocaust. Hun er opprinnelig ungarsk jøde, men regner seg i dag som norsk etter å ha bodd i Trondheim siden 1969. Hun har også mange gode venner i Kristiansand, noe som har ført til at hun den siste tiden ofte har vært på Sørlandet.

Mistet alt

Edith mistet alt i Auschwitz. Foreldre, søsken. Hele slekten ble utslettet. Hun kom med togtransport gjennom hovedporten til Auschwitz Birkenau og inn i området hvor fangene ble jaget ut av vognene. På perrongen ble hun skilt fra resten av familien. De ble umiddelbart sendt til gasskammeret. Mens hun fikk leve. Eller dømt til å leve, som hun sier det selv.

Grunnen til at vår samtale dreide seg om Auschwitz er at det i disse dager var 70 år siden konsentrasjonsleiren ble frigjort. Og Edith hadde mottatt invitasjon fra den polske regjeringen til en minnesmarkering. Sammen med et prominent følge fra det offisielle Norge, med kronprins og statsminister i spissen, skulle hun representere de overlevende. Men hun gruet seg så fælt.

Hun fortalte at hun spesielt kviet seg til å besøke perrongen der hun så familien den aller siste gangen. Det er over 70 år siden det skjedde, men for Edith er minnene helt klare. Det er ikke sånt man glemmer. Selv om man prøver aldri så hardt.

Venner visste ingenting

Først lenge etter krigen fortalte Edith historien sin. Selv gode venner visste ingen ting. Edith anså det som en privat historie. Noe hun ville holde for seg selv. Hva kunne det hjelpe at folk visste?

Men redselen for at historien skal gjenta seg har gjort at Edith har begynt å fortelle. Hun har stått fram som tidsvitne på ulike måter. Hun har fortalt sin historie foran 600 skoleelever under markeringen av holocaustdagen i Kristiansand. Og hun har vært sammen med skoleelever som tidsvitne for Aktive Fredsreisers turer til Auschwitz. Hun har fortalt sin historie gjennom bøker og det har blitt laget en dokumentarfilm om henne. Hver gang hun forteller om da hun ble skilt fra resten av familien gjør det like vondt.

Økende antisemittisme

Den siste tiden har Edith følt den økende antisemittisme på kroppen. Det er små tegn i hverdagen som gjør at hun bekymrer seg mer og mer. Hun kjenner igjen en del av den samme retorikken. Hun ser tegnene og hun blir redd.

Det er en av grunnene til at Edith nå reiser til Auschwitz. At hun velger å oppsøke stedet hun vet vil gi henne mareritt i uker framover. Hun vet at hun er en av få overlevende etter holocaust. Hun vil være et vitne på det som skjedde.

Telefonsamtalen med Edith minner meg på hvor viktig det er å høre denne historien bli fortalt og gjenfortalt av de som faktisk opplevde holocaust. Omfanget av det som skjedde er det nesten umulig å forstå. Det økende hatet mot minoriteter forfulgt på grunn av religion, opphav, rase eller legning. Verden i dag viser hvor viktig det er at disse stemmene blir hørt. De er vitner på hvor galt det kan gå.

På selve holocaustdagen 27. januar så jeg på tv-overføringen fra minneseremonien i Auschwitz. Plassen var fylt av mennesker som hadde overlevd holocaust. Hovedporten dannet et dystert bakteppe og jernbanesporet lå under glass og utgjorde en del av rammen rundt markeringen. Jeg visste at blant disse menneskene satt Edith. Tilbake på det stedet hun helst ikke vil være.