De blå-blå ønsker som kjent å løse dette ved å bygge flere soningsplasser, og ved å kjøpe soningsplasser i utlandet. Det vil si brannslukking, fremfor å ta fatt i underliggende problemstillinger. I Frp er det en tradisjon på å ta til orde for strengere straffer, og tøffere soningsforhold. For noen dager siden kunne vi lese i Fædrelandsvennen at Jan Arild Ellingsen (justispolitisk talsmann for Frp på Stortinget) var mest opptatt av at vi må kommunisere alvoret som ligger bak handlingene som skal straffes, og ikke ha for mye omsorg for gjerningsmannen. Tror Ellingsen og hans meningsfeller, at strengere fengselsstraffer sonet avstengt fra samfunnet, sammen med andre lovbrytere, er det som gir beste rehabiliteringseffekt?

Overmoden kriminalpolitikk

Fokus på straff/hevn kommer lett i veien for rehabilitering, og representerer en kriminalpolitikk som er overmoden for reformer. I fremtiden bør straffens hovedfokus være rehabilitering, slik at flest mulig avstår fra nye kriminelle handlinger. For å få til dette er det viktig å ha klart for seg hvem vi straffer, og fokusere på forhold som disponerer for, eller opprettholder kriminalitet. Det er først når straffereaksjonen tar hensyn til, og søker å motvirke slike forhold, at vi vil oppnå de best resultater med hensyn til rehabilitering.

Ser vi på tall fra 2012 (Universitetet i Oslo) så ser vi at 51 prosent av de innsatte hadde en konfliktfylt barndom, 40 prosent hadde foreldre med rusproblemer, og 29 prosent var blitt tatt hånd om av barnevernet før fylte 18 år. Hele 45 prosent hadde bare ungdomsskole, eller mindre. Ved fengsling hadde bare 33 prosent fast jobb. Videre var 55 prosent å anse som rusmisbrukere. En tredjedel hadde alvorlig kronisk sykdom, og en like stor andel hadde ikke kontakt med nær familie, og manglet et sosialt nettverk.

Fengsel kan være skadelig

Det er ikke unaturlig å tenke, at for enkelte, kan opphopingen av slike faktorer medvirke til en vei inn i kriminalitet. Videre er det innlysende at slike forhold ikke gjør en eventuell rehabilitering enklere. Samtidig vet vi at fengsel i seg selv kan være skadelig, og bl.a. bidrar til at noen utvikler eller får forverret psykiske lidelser. Det er og en kjent sak at unge som settes i fengsel lett knytter kontakter de heller kunne vært foruten. Dette er viktige forhold som vi må ta med oss når vi utmåler straff, og tenker rehabilitering.

Arbeiderpartiet tar nå til orde for tvungen utdanning, økt bruk av samfunnsstraff, økt bruk av soning med fotlenke, og et styrket helsetilbud. Skritt i riktig retning. Det burde også være en selvfølge at når f.eks en lovbryter, med et rusproblem, dømmes så må dommen bl.a. innebære et behandlingsopplegg. Når vi straffer er det vesentlig å vurderer hva som vil gi best rehabiliteringseffekt, og så sette inn målrettede tiltak. En tidsavgrenset straffereaksjon må gis et innhold i form av arbeid, utdanning, behandling, eller en kombinasjon av disse. Målet må være å gjøre den straffede best mulig i stand til igjen å kunne bli et nyttig samfunnsmedlem.

Hjemmesoning med fotlenke

Soning av tidsavgrensede straffer bør i hovedsak foregå i form av hjemmesoning med fotlenke, også lengre straffer. Den straffede må da gis et dagtilbud som nevnt ovenfor. Lukkede behandlings-/rehabiliteringsopplegg mener jeg bør forbeholdes de som viser at de ikke greier å gjøre bruk av denne type soning, eller som vi anser som for farlige å ha ute blant oss. Slik vil vi og kunne redusere behovet for soningsplasser.