I disse dager er en ny EU-debatt i gang i Danmark. I rekken av dramatiske EU-avstemninger i vårt naboland er turen nå kommet til folkeavstemningen om euroen. 28. september går danskene til valgurnene for å avgjøre om Danmark skal bli medlem av ØMU — EUs økonomiske og monetære union.I likhet med Sverige og Storbritannia har Danmark hittil reservert seg mot å tre inn i det økonomiske og monetære samarbeidet i EU, hvor euroen skal innføres som felles valuta 1. januar 2002. I Sverige har man også begynt å røre på seg i forhold til utviklingen innen eurolandene, og svenskene vil trolig avvikle en folkeavstemning neste høst.Mens finnene hoppet inn i både EU og ØMU uten folkeavstemninger - og synes lykkelige med det - sliter de tre skandinaviske land med en betydelig EU-motstand som kommer til uttrykk i folkeavstemninger som har splittet befolkningene i to.Nå har altså statsminister Poul Nyrup Rasmussen igjen våget å kaste danskene inn i en folkeavstemning som ingen i dag tør spå utfallet av. For ifølge meningsmålingene tre måneder før avstemningen ligger det an til dødt løp mellom tilhengere og motstandere av euroen i Danmark. Og det synes klart at utfallet av avstemningen i Danmark vil få avgjørende betydning for svenskenes valg. Derfor er det ikke bare den danske regjering som biter negler i disse dager.Et av de argumenter som nå mobiliserer motstanderne av euroen foran folkeavstemningen i Danmark, er frykten for at det økonomiske og monetære samarbeidet i EU skal undergrave den nordiske velferdsstatsmodellen. Man ser for seg at de krav til rente-, penge- og finanspolitikk som må føres under euroregimet vil tvinge danskene til å bygge ned den offentlige sektor, og dermed også de offentlige velferdstilbudene.Om dette går det nå en heftig offentlig debatt i Danmark som involverer politikere, økonomer og samfunnsforskere. Og selv om den i Danmark skjer med referanse til euro-avstemningen, er problemstillingen vel kjent i den dagsaktuelle debatt i Norge, hvor Stoltenberg-regjeringens terping på budsjettbalanse og stramhet i økonomien utløser de samme reaksjoner. Det er velferdsstaten som lider under de stramme kravene til den nye, globale økonomien - helsetjenester, sykehus, skoler og eldreomsorg.Det spørsmål som bør stilles, både i Norge, Danmark og Sverige, er hvorfor en rekke velferdstilbud er langt bedre utbygd i dagens euroland enn i de nordiske land. I Tyskland er det fri tannpleie og en symbolsk egenandel på medisiner samt et førsteklasses sykehustilbud og generøse pensjonsordninger. Og både Frankrike og Spania har helse- og omsorgstjenester som til dels langt overgår hva vi er i stand til å tilby våre innbyggere i Norge.Fremfor å hvile på mytene om den fortreffelige nordiske velferdsstaten, burde de nordiske land heller ta mål av seg til å komme opp på nivå med eurolandene når det gjelder en rekke velferdstjenester.