I tur og orden proklamerer eiere og bedriftsledere at lasset er blitt for tungt. De må gi opp. For i det minste å forsøke å redde noe hjemme, må deler av virksomheten flagge ut. I all hovedsak er dette en situasjon som har bygd seg opp over flere år. Men utviklingen har tatt en dramatisk vending i løpet av de siste månedene, forårsaket av kronekurs og renter.— For et halvt år siden trodde vi det var mulig å unngå utflagging, sa Magne Vidar Skorstad, konsernsjef ved Stafa Industrier, til Fædrelandsvennen for få dager siden. Stafa eier blant annet Stansefabrikken i Lillesand, som i løpet av kort tid flytter deler av produksjonen ut av landet. Og ikke bare det. Skorstad regner med at om få år vil Stafa-konsernet ha flere ansatte utenfor Norges grenser enn innenfor. Den ene setningen sier mer enn lange utredninger om hva som er i fred med å gå tapt.Høie AS og Boen Bruk er andre lokale bedrifter som firer flagget og orienterer seg ut av gamlelandet. Heller ikke tannbørsteprodusenten Jordan vet lenger hvordan de skal få kostnader og inntekter til å henge i hop. Til og med produksjonen av ostehøvelen kan komme til å skje utenfor landet.Det er verdt å merke seg at det ikke bare er eierne, potentatene, som beklager seg og mener det er fare for at Norge kan bli avindustrialisert med dagens driftsvilkår. Erkjennelsen går langt inn i de ansattes rekker. Fagforeningslederen og verksdirektøren på Elkem Aluminium Lista står skulder ved skulder i kampen for levelige kår for tungindustrien, der el-avgifter og CO2-kvoter kan komme som nye byrder på toppen av alt det andre.Men det er et annet viktig forhold som også gjør seg gjeldende. Her til lands har det over tid fått utvikle seg noe i retning av en industrifiendtlig holdning. Den finnes i forbausende mange kretser. Det er ikke bare på cafelatte-barene det snakkes med forakt om de subsidierte metallkokerne. Den holdningen finnes blant politikere og byråkrater i Stortingsrestauranten og i departementene. Og blant dem som ynder å omtale seg som modernistene. Noen av dem påberoper seg endog å være intellektuelle, og tror vi kan leve av å klippe hverandre. De er alle med på å prege holdningene og oppfatningene i samfunnet. Men har tilsynelatende ikke fått med seg at utviklingen av det moderne velferdssamfunnet og fremveksten av dagens avanserte industri henger uløselig sammen. Det ene kan neppe bestå uten det andre.Kanskje kan det fokus som nå rettes mot utflytting av industri bidra til nødvendige justeringer i driftsvilkårene. Men for mange er det for sent.