Det er en belastning fordi disse ulikhetene skaper misforståelser og usikkerhet. Hvordan vi møter dette vil likevel være avgjørende for framtida til det norske samfunnet.
La meg illustrere problemet ved hjelp av et eksempel hentet fra virkeligheten: Geir og Else leier ut en leilighet til det lokale flyktningmottaket. Naboene klager. Hagen er ustelt, og søppel og annet rot ligger i oppkjørselen. Utlendingene som bor der, har et annet forhold til orden enn det nordmenn flest har.
Misforståelser, frustrasjon og skuffelser
I dag kan vi ikke gå ut av huset uten å møte mennesker med en annen hudfarge, annerledes klesdrakt og andre vaner og skikker. Kanskje snakker de ikke norsk, og skulle vi oppnå kontakt, fører kulturforskjellene ofte til misforståelser, frustrasjon og skuffelser. Det er slitsomt å kommunisere på tvers av språklige og kulturelle grenser. På fagspråket snakker vi om begrenset rasjonalitet og opptakskapasitet. Vi har begrenset fatteevne. Noen ganger forstår vi ikke en gang hvorfor utlendinger handler og tenker som de gjør.
I land etter land i Europa vinner innvandringskritiske partier fram.
Vi reagerer ulikt på disse forskjellene. I USA vil Donald Trump bygge en mur for å stenge utlendingene ute. I Storbritannia var fremmedfrykt en medvirkende årsak til Brexit. I land etter land i Europa vinner innvandringskritiske partier fram. Isolasjonisme og nasjonalisme er ett mulig svar på utfordringen. Kunnskap, innsikt og viljen til å lære om andre språk og kulturer er et annet. Her er enda noen eksempler fra det virkelige liv:
Synnøve er ei norsk kvinne som er med mannen sin på langtidsoppdrag i Sentral-Asia. Hun går i gang med å ansette hushjelp og gartner. Hun håndterer strømmålere, nabokoner og tiggere som kommer på porten. For å klare seg på basaren og i de lokale sjappene lærer hun grunnleggende ord og uttrykk på det lokale språket.
En stor seier for begge parter
Egil er ingeniør. Etter tjue år i elektronikkbransjen starter han opp for seg selv. Hans oppfinnelse krever at deler kjøpes inn fra USA, Tyskland, India og Japan. Det hele settes sammen i Taiwan. Den norske gründeren er helt avhengig av at samarbeidet fungerer med det lille laboratoriet i Taiwan. Får de til å snakke sammen? Er motparten til å stole på? Etter flere spennende og krevende måneder settes produktet i serieproduksjon — en stor seier for begge parter.
På Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder arbeider vi mye med hvordan vi best kan kommunisere over landegrensene.
Mahmud og Gulsjan er et afghansk ektepar bosatt på Sørlandet. De har to barn i skolealder. Ungene synger i barnekor og går i speideren. De snakker flytende norsk, men med rulle-r. Foreldrene blir gradvis flinkere i norsk. Etter flere år har de fortsatt ikke fast jobb, men nå har kona startet opp egen butikk. Mannen tar kurs for å kvalifisere seg innen det norske utdanningssystemet. De kommer til å greie seg fint.
På Handelshøyskolen ved Universitetet i Agder arbeider vi mye med hvordan vi best kan kommunisere over landegrensene. Det er ikke enkelt. Språkforskjeller og kulturbarrierer kommer stadig i veien. Dessuten er geografiske avstander og ulike samfunnsforhold vanskelige å overkomme. Verst er det når forskjellene blir store, og når ting vi tar for gitt i Norge, er helt ukjente for mennesker i andre land. Hva gjør vi da?
Nye virkeligheter
Jeg tror vi har mye å lære av næringslivet. De internasjonale bedriftene på Sørlandet og i Norge har intet valg. De må forholde seg til nye virkeligheter når de investerer og gjør forretninger i andre land. For å greie det må bedriftene bygge opp kunnskap om de lokale forholdene. De må ha ansatte som behersker andre språk og som har innsikt i ukjente kulturer og samfunnsforhold. De bedriftene som gjør dette best, styrker sin konkurranseevne og sin lønnsomhet.
Løsningen ligger ikke i å isolere seg eller å stenge omverdenen ute. Løsningen ligger i å bli flinkere til å håndtere møtet med ulikhetene.
Det samme gjelder for Norge og for det norske samfunnet. Løsningen ligger ikke i å isolere seg eller å stenge omverdenen ute. Løsningen ligger i å bli flinkere til å håndtere møtet med ulikhetene. Det vil alltid være enklest å forholde seg til det som er kjent og til mennesker med samme språk og kultur. Men globaliseringa er over oss, og ingenting vil bli som det var. Vi må gjøre som det norske næringslivet. Som et lite land må vi forholde oss til omverdenen og øve oss opp til å fungere effektivt blant andre språk, kulturer og samfunnsforhold.
Løsningene fins allerede iblant oss. De tre siste eksemplene jeg nevnte, viser at det går an i praksis. Husmora, ingeniøren og innvandrerfamilien klarte det. Vårt internasjonale næringsliv viser at det går an. Men det krever vilje til å lykkes og kunnskap om verden rundt oss. Denne kunnskapen bidrar forskningen til, og skolesystemet fra barnehager til universitet har en viktig samfunnsoppgave i å formidle den. Men kunnskap er ikke nok. I tillegg kommer holdningene: litt tålmodighet, litt velvilje, litt nysgjerrighet, litt medmenneskelighet. Det er her den enkelte av oss kommer inn. Er vi villige til å bygge denne tverrkulturelle kompetansen? Er vi villige til å gi det fremmede en plass i det norske samfunnet? Er vi villige til å overvinne utfordringene som globaliseringa bringer i stedet for å rygge for dem? Holdningene må vi stort sett arbeide med selv, den enkelte av oss. Kunnskap og kunnskapsformidling er det myndighetene som må ta tak i. Men faller dette på plass, vil Norge fortsette å blomstre økonomisk, sosialt og kulturelt. Og Norge vil også i framtida være et godt og trygt sted for alle som bor her.