For «Big Brother»-konseptet overskrider alt hva vi har opplevd av virkelighets-TV på norske TV-skjermer hittil. Det er et grensesprengende program, både hva moralnormer og presseetikk angår.Til den første kategorien protestanter hører Finn Jarle Sæle, tidligere redaktør av den kristne dagsavisen Dagen. Han har nå oppfordret til en folkeaksjon mot «søppel-TV» slik at sponsorer og annonsører skremmes vekk fra programmet. Slik sett tar han i bruk virkemidlene til det kommersielle TV-medium han ønsker å ramme. Skreller vi vekk hans kristen-moralske forargelse over at programmet har overskredet en del moralske tabugrenser, er vi for en gangs skyld enige med den reaksjonære redaktøren når han også problematiserer de presseetiske sidene ved denne form for virkelighets-TV.Men ingen presseetikk kan beskytte seerne mot dårlig smak, smakløse og vulgære programmer. Pressens Vær Varsom-plakat er ingen sensurplakat. Det «søppelet» Finn Jarle Sæbø vil fjerne fra TV-skjermene kan bare elimineres ved hjelp av andre «Big Brother»-varianter i form av sensurtiltak som ikke hører hjemme i et åpent samfunn med ytringsfriheten som bunnplanke. Eller ved hjelp av de markedsmekanismene som bidrar til å finansiere programmene.Presseetikkens anliggende er å beskytte enkeltmennesker mot overgrep — både i forhold til myndigheter og i forhold til den behandling de blir gjenstand for i pressen selv. Det er ikke vanskelig å finne paragrafer i pressens Vær Varsom-plakat som har relevans for innholdet i «Big Brother»-programmene. Det skal vises «særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine uttalelser», og man skal ikke misbruke andres «følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft».

Videre heter det at vi som pressefolk skal «vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, rase, nasjonalitet og livssyn» og ikke fremheve «personlige og private forhold når dette er saken uvedkommende».Nå kan man selvsagt si at hele programkonseptet er basert på at personlige og private forhold er saken vedkommende - det er nettopp programmets idé og innhold, hvor den enkeltes følelser og sviktende dømmekraft er programmets bærebjelke. Og TVNorges redaktører gjør det klart at de har beskyttet noen tusen potensielle deltakere mot seg selv ved å sile dem vekk gjennom psykologiske tester på forhånd. Men man kan ikke frita TVNorge fra det ansvaret det er å formidle deltakernes sanseløse atferd og uttalelser under sterk alkoholrus. For TVNorges del kan denne ansvarligheten utøves gjennom den redigering som skjer før programinnslagene sendes som opptak. Det er imidlertid ikke mulig for det selskap som står ansvarlig for den døgnkontinuerlige web-TV-sendingen som går direkte. Dette illustrerer hvilke etiske grenseoverskridelser de nye, elektroniske mediene tillater seg i forhold til den etablerte presseetikken.