Det var Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, som i egenskap av barne— og familieminister la løpet for denne nyskapningen i norsk familiepolitikk.Når vi nå ser de første resultatene, er det lite oppløftende lesning. Den offisielle barnehagestatistikken viser at det i fjor fortsatt var en svak økning i barnehagetilbudet. Hvordan utviklingen har vært i år, er mer uvisst. Leder Arild Olsen hevder på sin side at over 400 barnehager er nedlagt de siste tre årene. Uansett inntar Norge stadig rollen som nordisk jumbo når det gjelder barnehagetilbud. Samtidig er utgiftene til kontantstøtte blitt større enn forutsatt. Dette skjer samtidig som landet opplever en skrikende mangel på arbeidskraft.Vi kan ikke forstå hvordan Arbeiderpartiet kan leve med denne situasjonen. Vel var det i sin tid en opphetet debatt om kontantstøtten skulle aksepteres som et fait accompli, en sak som fikk den utgang den fikk fordi det var viktig for Arbeiderpartiet å bevare et godt forhold til sentrumspartiene generelt og KrF spesielt. Men ingen sak kan fredes for alltid. Og når kontantstøtten viser seg å ha negative konsekvenser så vel for likestillingen som for arbeidsmarkedssituasjonen og økonomien, synes vi det er tid for å si at nok er nok.Nå er dette forsøkt. Kontantstøtten er allerede i ferd med å trekke utviklingen i gal retning. For Arbeiderpartiet kan dette ikke lenger passere som en sak som fredes med et langsiktig sentrumssamarbeid for øye. Kontantstøtten bør avvikles og midlene i stedet brukes til å forsterke barnehagetilbudet. Det skulle være rikelig belegg for å hevde at det behøves. Det bryter med alt Arbeiderpartiet har målbåret i forbindelse med lanseringen av den såkalte «arbeidslinja» å opprettholde kontantstøtten. Vi må legge til rett for færre, ikke flere, overføringsordninger myntet på arbeidsføre mennesker mens vi venter på at oljeinntektene en gang skal ta slutt.I sitt arbeid med nytt partiprogram bør Arbeiderpartiet også nevne denne saken. For det første fordi den ideologisk berører partiets sjel, for det andre fordi velgerne har krav på å få vite hvilken retning barne- og familiepolitikken tar. Vi har med to helt ulike veivalg å gjøre, veivalg der Arbeiderpartiet og KrF representerer ytterpunktene.Det er fra Arbeiderpartiets ledelse kommet flere innrømmelser om at partiet har vært for utydelig i sin første regjeringsmåneder. Det er det mye i, og mest utydelig har partiet vært om barne- og familiepolitikken. Det er viktig å finne alliansepartnere i politikken, ikke minst for å oppnå konkrete resultater. Men det er også viktig gi velgerne beskjed om hvilke kurs et parti ønsker å sette.