Makt er et interessant begrep. Jeg har mange ganger, når jeg har skrevet om kjønn, eller når jeg har snakket om kjønn og seksualitet, blitt kritisert fordi jeg ikke har forholdt meg til makt. Slik jeg har forstått kritikken, har den tatt utgangspunkt i at jeg ikke har forholdt meg til det fenomen at menn har en maktposisjon i forhold til kvinner i vårt samfunn. Jeg er ikke uvitende om at kvinnekampen har dreid seg om å gi kvinner større makt i samfunnet, og sannsynligvis også redusere den makten menn har hatt i forhold til kvinner, både i det private og i det offentlige rom. Men for meg har makt også dreid seg om den makt hvert enkelt menneske kan utøve og ha ansvar for.Mitt første møte med «kvinnekampen» fikk jeg på kjøkkenet hos Halldis på Steiro. I stua satt mennene og hadde møte. De diskuterte marxisme og leninisme, 1. mai, anti-imperialisme og solidaritetsarbeid. Halldis og jeg satt på kjøkkenet og kokte kaffe og stekte vafler. Jeg misunte ikke mennene et øyeblikk. Halldis spurte meg om jeg hadde noe forhold til likestilling og kvinnekamp. Kvinnefronten hadde akkurat blitt dannet, og Halldis mente vi kanskje burde danne lokale grupper av Kvinnefronten i Nordland også. Vi snakket om at kvinner ble undertrykt i mange sammenhenger, de tjente dårligere enn mennene og hadde dårligere jobber. Jeg syntes dette hørtes rimelig ut, men for meg var det ikke mer enn teori. De kvinnene jeg vokste opp med var mektige. De hadde den personlige makten som gjorde dem stolte. Noen ganger var de klart mektigere enn mennene, en makt de forvaltet med humor og omsorg. Mamma var hjemmeværende husmor mens jeg vokste opp. Da jeg var 13 år, gikk hun ut i jobb igjen som barnepleier. Jeg visste at hun hadde en utdannelse, men det var på en måte som det skulle være, at hun var hjemme med fire småbarn. Som den eldste, var jeg den som fikk mest glede av det, som fikk ha mamma hjemme så lenge. Min minste søster var bare tre år da mamma begynte å jobbe. For meg var forandringen dramatisk. Mens mamma før hadde vært en sliten kvinne som vasket og klaget på at vi rotet og skitnet til, ble hun nå en person med egne meninger og makt! Hun fikk sine egne penger, og kunne ta egne avgjørelser i langt større grad. Før var det alltid «spør pappa». «Hva gjorde din far, da?» kan du spørre. Pappa var kjøkkensjef på sykehuset, og hadde selvfølgelig den makten en sjef har. De fleste ansatte var kvinner, men han hadde også mannlige underordnede. Jeg var mye på kjøkkenet hos pappa. Jeg opplevde kjøkkenet, for så vidt hele sykehuset som en organisme, der alle hadde sine oppgaver, der alle hadde tid og overskudd til å skape et sosialt miljø. Det var klare klasseskiller. Øverst var kirurgene, spesielt om ettermiddagen og om natten hadde de store privilegier. De kunne komme i kantinen og få mat når de ville! Det var fordi de måtte operere. Alle forsto og aksepterte selvfølgelig det. Jeg forsto det slik, at det var en grunn til at det var forskjell på hvilke rettigheter, eller privilegier folk hadde. Jeg så ikke mye urettferdighet da jeg vokste opp. Urettferdighet, det var at folk var fattige og sultet i Afrika! Da jeg engasjerte meg politisk, var det da også med utgangspunkt i Vietnamkrigen, og senere i solidaritetsarbeid for palestinerne. Jeg reagerte på at amerikanerne med sin overlegne økonomiske og militære makt ville forsøke å tvinge vietnameserne til å underkaste seg. Jeg leste om imperialistisk politikk, og kunne lett se det gale i at koloniherrer skulle kunne utnytte og plyndre land som ikke kunne forsvare seg. Vi leste og hørte om det vietnamesiske folket, som gjennom geriljakrig kunne motsette seg og skape så store problemer for de overlegne amerikanske styrkene. Dette fortalte også noe om at det ikke nødvendigvis var de som var sterkest som hadde mest makt.Makt er et forunderlig fenomen. Tomas, 14 år, kommer hjem fra skolen og forteller følgende historie: De satt sammen to og to på pultene. Tomas satt sammen med en jente, og læreren forklarte et eller annet på tavla som ingen av dem forsto. «Kan ikke du spørre?» hvisket jenta. «Kan ikke du?» hvisket Tomas tilbake. «Nei, jeg tør ikke,» svarte hun. Da tenkte Tomas med seg selv at «da får vel jeg gjøre det, for jeg skal jo liksom bli mann».Uten at noen av dem var spesielt privilegerte, hadde tenkningen om sin egen rolle i samfunnet begynt å påvirke jenta til å gi fra seg makten, og Tomas tok den. For Tomas var det ikke et spørsmål om å få, men om å gjøre sin plikt. Han leste nok atskillige tegneserier som beskrev hvilken rolle som vente ham som mann. Heltehistoriene hadde helt klart sin innflytelse, med sine krav, sine forventninger om hva det vil si å være mann. For svært mange menn er disse kravene helt urimelige. Altfor mange menn havner i en posisjon av maktesløshet. Altfor mange menn forblir umodne pubertetsgutter i forsøkene på å bli slik de tror en mann skal være. Slik menn skulle være før. Den gangen det hjalp å være sterkest. Den gangen det å vinne en krig ga rett til å skrive historien om hvem som var de snille og hvem som var de slemme.Min Sør-Afrikanske venn Murray har lært meg mye om makt. Han er hvit — og jøde - og vokste opp med egen barnepike, sjåfør og tjenere. Murray levde i en maktposisjon allerede som barn. Han kunne gi ordrer til barnepiken allerede før han lærte å gå om han ønsket det. Han er i dag psykolog, men lager dokumentarfilmer om mennesker som skaper seg alternative liv. Han beskriver det mulige i det tilsynelatende umulige: En hiv-positiv mann som viruset ikke biter på, et homoseksuelt par som får barn..... Verden er i endring, og det mest spennende er å se hva mennesker kan få til når de tror på det de holder på med - når mennesker gir seg selv makt!