Strålende aprilsøndag på Fløreneshalvøya i Lillesand; Bjørka har fått museører og grønnskjær, hvitveis i store tepper dekker bakken og anemoneduften slår mot oss, våryre småfugler synger i løvskogen og på de to utkikkspunktene Store og Lille Fløresteinen samler barnefamiliene seg for å grille pølser og skue utover blankt hav mot horisonten.

Det er i dette området Lillesand kommune planlegger en ny bydel med opp til to tusen boliger og kanskje seks tusen ny innbyggere. De store gravemaskinene skal pløye seg igjennom terrenget og ruske med seg natur og kultur. For å få prosjektet til å lønne seg økonomisk er det til og med forutsatt i planene at det skal bygges innenfor 100-metersbeltet mot sjøen.

Ingen av oss som nøt turterrenget på Fløreneshalvøya i helga gleder oss over utbyggingsplanene i skjærgårdbeltet, og det hadde nok vært enkelt å rekruttere en lenkegjeng i vårsola.

Det er imidlertid flere og kanskje enda større spørsmål enn skjebnen for et nydelig nærfriluftsområde som bør vurderes før Lillesand kommune sklir inn i en beslutning som vil øke kommunens folketall med tre fjerdedeler i løpet av et par tiår.

En beslutning om storstilt boligutbygging på Fløreneshalvøya må settes inn i et større regionalt perspektiv. Lillesand er blitt en del av Kristiansands-regionen og samarbeider med de andre kommunene i regionen på de fleste områder. Det er allerede mer enn en fjerdedel av arbeidstakerne som er bosatt i Lillesand som har sitt arbeid i Kristiansand og det er en utvikling som kommer til å forsterke seg. Både arbeidspendling, handel og kulturelle og sosiale forbindelser innenfor denne regionen genererer en enorm privatbilisme, med tilsvarende CO2-utslipp. Bosettingsmønsteret innenfor regionen er så spredt at det er vanskelig å skape grunnlag for et godt kollektivtrafikktilbud.

I et forslag til en mer helhetlig plan for arealbruken innenfor regionen er det foreslått at det bør satses på et mer konsentrert utbyggingsmønster, med Lillesand sentrum, sentrum i Vennesla sentrum og sentrum i Søgne og Songdalen som noder i en storbystruktur der buss og bane er aksene i transportsystemet innenfor regionen. Det er bare med en slik utbyggingspolitikk regionen og kommunene i regionen kan gi svar på klimautfordringene.

Lillesand har fortsatt store utbyggingsmuligheter i tilknytning til kommunens eksisterende sentrum og ny E 18 vil føre til at det åpner seg store arealer som er egnet for utbygging nord for den eksisterende E 18. Dette er spørsmål som Lillesand kommune må foreta en grundig vurdering av før kommunen tar endelig beslutning om Flørenes-utbyggingen.

Et annet spørsmål Lillesand kommune må vurdere før den går inn i Flørenesprosjektet er konsekvensene for Lillesand kommunes økonomi. Vei, vann og kloakk til Fløreneshalvøya skal føres gjennom et vanskelig terreng og kommer til å bli dyrt. Selv om de som skal bygge og bo der ute selv skal betale regningen, vil dette binde betydelige midler for en kommune som allerede har et betydelig gjeldsproblem. Og hvis finansieringen av infrastrukturen på Flørenes skal forskutteres av utbygger, har kommunen selv lagt til rette for et sterkt press for en rask utbygging. Det kan forsterke det som kan bli en annen kommunaløkonomisk hodepine; Sterk vekst i antall nye innbyggere fører til store behov for nye skoleplasser, barnehageplasser og annen infrastruktur. De som har vært med i Lillesands-politikken siden den sterke befolkningsveksten startet i siste halvdel av 60-årene vet at det kan ødelegge kommuneøkonomien.

Dette er også spørsmål som Lillesand kommune må foreta en grundig vurdering av før kommunen tar sin endelige beslutning om fremtidig utbyggingsmønster.

Lillesand kommune domineres fullstendig av eneboliger og prisene har nådd kristiansandsnivå. Kommunen kan komme i den samme situasjonen som i årtier har ridd Bærum og andre omegnskommuner til de store byene: Boligprisene er for høye til at kommunens egen ungdom har råd til å bo der. Grunneierne vil nok ikke la sine arealer gå på billigsalg. Infrastrukturkostnadene på Flørenes kommer til å bli så høye at det ikke kommer til å hjelpe noe på situasjonen. Det Lillesand kommune nå trenger er rimelige flerfamiliehus, særlig for ungdom i etableringsfasen og andre som ikke har råd til eller ønsker dyre eneboliger.

En av forutsetningene for tilgang på rimelige boliger er at investeringene i infrastruktur ikke blir urimelig høye. Langs den eksisterende E-18 fra Sangereid og mot Kavild skulle det åpner det seg nye muligheter når tungtrafikken blir borte og det skulle ligge godt til rette for en slik utbygging.

Også de boligpolitiske sider ved en utbygging på Fløreneslandet må drøftes på en skikkelig måte.

En utbygging av Fløreneshalvøya har ligget inne i kommuneplanen for Lillesand kommune i lang tid. Det behøver imidlertid ikke å bety at avgjørelsen er tatt. En godt styrt kommune må hele tida søke ny kunnskap og bedre planlegging. Det er ikke for sent å utvikle nye strategier for byutviklingen i Lillesand.