KOMMENTAR: En søndag i november hvert år arrangerer NRK den norske høsttakkefesten. Mens amerikanerne feirer sin thanksgiving med familieselskap, kalkun og søtpotetmos, takker vi for vår velstand og helse ved å gi en sammenrullet blå pengeseddel til to våte og forblåste innsamlere som står på trammen og stikker fram en plombert og tydelig merket bøsse. Det lille offeret skjer vanligvis til lyden fra et par av landets fremste journalister, som på NRK 1 intervjuer statsministeren eller siste Idol-vinner om hvor viktig det er å gi til Kirkens Redd Barna Uten Grenser.
Vi trodde det var Norge på sitt vakreste, en nasjonal solidaritetsdugnad til støtte for verdens elendige. I ukevis på forhånd har NRK fortalt oss om morløse barn som bare trenger ei geit eller en vannpumpe, om beinløse bombeofre som drømmer om en protese og om hivsmittede svarte kvinner som ber om litt verdighet på den siste etappen.
Drevet av journalistisk fremkalt empati og en god porsjon konkurranseinstinkt (klarer bilverkstedet vårt å slå Snap Drive i Hokksund?), gir vi så det svir, og det gjør det rundt 50 kroner.
SÅ KOMMER tidsskriftet Samtidens nummer 4 for i år, og boblen brister. Professor Terje Tvedt, som vet mer om norsk bistands— politikk enn de fleste bistandsministre, karakteriserer TV-aksjonen som «journalistikkens absolutte sammenbrudd», og hevder at NRK hvert år bryter med etikken og idealene i moderne journalistikk og forbruker sin egen troverdighet og legitimitet som uavhengig gransker.
Tvedts anklager er mange og harde: NRKs reportasjer forut for aksjonene skaper et verdensbilde hvor giveren er plassert i sentrum, som utviklingens «første beveger». Programmene gjør hjelpeorganisasjonene til helter, mens mottakerne blir tildelt rollen som lidende og avhengige av den norske godheten. Denne journalistikken skaper fordummende stereotypier av verden, og opprettholder et arkaisk bilde av utviklingsland og av Norges rolle i verden. Ved å bruke sine beste journalister til dette prosjektet, har NRK systematisk begrenset sitt journalistiske handlingsrom, og kan ikke drive uavhengig journalistikk. «I realiteten har NRK, i over 30 år, satt hele sitt apparat inn på å drive reklame for det norske, statlige bistandsprosjekt», skriver Tvedt.
ALT DETTE GJØR NRK ikke for egen regning, men for de pengene vi legger i bøssene. Reportasjeturene til nøden, redigeringen av de medlidenhetsvekkende programmene før selve dagen, og den lange sendingen med kjendiser, politikere, sjekker og takksigelser, alt sammen blir betalt av de innsamlede midlene. De siste årene har NRK sendt en regning på rundt fem millioner kroner til hjelpeorganisasjonen. Og det er NRK selv som velger hvem som skal få muligheten til å samle inn rundt 200 millioner, så dette er en regning det vanligvis ikke klages på.
Det verste ved Tvedts ubehagelige sannhet, er nettopp at det er en sannhet. Innsamlingsaksjonen er en anakronisme, en etterlevning fra den tiden hvor det også var naturlig at NRK sendte ønskeplater for å samle inn penger til Radiogavefondet. Ris til sultne der nede, radioer til de ensomme her oppe. Det var statsinstitusjonen som utøvet sosialomsorg, ikke en journalistisk elitedivisjon i arbeid.
NRKs totalt ufrie «journalistikk» på vegne av organisasjonene, er åpenbart i strid med de mest grunnleggende prinsippene i Vær Varsom-plakaten, og ville - som Tvedt påpeker - vært helt utenkelig på et hvilket som helst annet politisk felt. Hadde NRK sendt regningen til de rødgrønne for en serie reportasjer om velsignelsen ved full barnehagedekning, ville kringkastingssjefen vært arbeidsløs før Dagsnytt 18 samme dag. Så hvorfor er det uproblematisk å be Kirkens Nødhjelp betale for reportasjene om det arbeidet Kirkens Nødhjelp gjør i det som før ble kalt den 3. verden, men som nå helt åpenbart er blitt en del av vår verden?
MANGE JOURNALISTER har i årevis kjent et faglig ubehag ved det årlige godhetsspillet. Vi har visst at bildene av de lidende barna ikke er journalistikk, men et stykke propaganda i journalistikkens språk og format. Vi har visst at NRK tar seg betalt av kildene for å lage noe som til forveksling likner en uavhengig produksjon, og vi har smilt litt skjevt når noen av fagets beste, og vanligvis mest kritiske, utøvere har sett oss i kameraøyet og bedyret at alle pengene kommer trygt fram. Terje Tvedts anklager rammer derfor også alle oss som burde sagt tydelig fra for mange år siden.
Men det er ubehagelig å ta pengene fra Redd Barna. Hvem er vi som skal hindre Leger Uten Grenser i å stoppe blødninger i Irak eller ta fra Norsk Folkehjelp muligheten til å plukke opp israelske klasebomber i Sør-Libanon? Så vi har tiet, og tålt at NRK noen uker hvert år bryter med alle de prinsipper som norske journalister forsøker å leve etter resten av året.
ETTER TERJE TVEDTS grundige og totalt avslørende artikkel, er det ikke lenger mulig å trekke ullteppet (med det røde korset) over hodet. Debatten må komme. Vi er nødt til å skille journalistikk fra markedsføring. Terje Tvedt har ikke det endelige og uomstridte synet på norsk bistandspolitikk. Men nettopp det faktum at det er strid også om denne politikken, er det viktigste argumentet for at NRKs medarbeidere må være journalister, ikke propagandister.
