Terroraksjonene i Mumbai onsdag kveld er en påminnelse om at kampen mot internasjonal terror på ingen måte er vunnet. Tvert imot tar terroren stadig nye former, på ulike kontinenter. Dette stiller store krav til bredden i virkemidlene som denne typen voldsbruk må bekjempes med.
India har vært rammet av flere terrorangrep de siste årene, men ingen av dem har vært så profesjonelt gjennomført som dette siste. Væpnet med maskinpistoler og granater gjennomførte gjerningsmennene minst syv koordinerte angrep. Denne fremgangsmåten peker mot forbindelser til al Qaida. Det samme gjør det faktum at terroristene som slo til mot hotellene i millionbyen, åpenbart var på jakt etter amerikanske og britiske statsborgere.
Men terroren rammer først og fremst India og innbyggerne i Mumbai. Gjerningsmennene kommer etter alt å dømme fra en hittil lite profilert gruppe som blant annet kjemper for at muslimer i India skal få egen stat. I lys av dette kan en viktig hensikt med terroraksjonen ha vært å spre hat mellom det hinduistiske flertallet og den islamske minoritet, og derigjennom slå sprekker i den multikulturelle statsdannelsen India.
Det er dessverre grunn til å frykte at terroristene kan lykkes et stykke på vei. Mange vanlige indere har mistet livet i aksjonene. Langt mindre alvorlige terrorangrep har tidligere ført til blodige hevnaksjoner, rettet mot tilfeldige og uskyldige muslimer. Det er nettopp denne gruppen, som terroristene ut ifra en pervertert logikk hevder å kjempe for, som vil lide aller mest etter terroraksjonene i India. Landets politiske ledere har en stor oppgave foran seg når de i etterkant av terroraksjonene skal forsøke å bygge broer mellom folkegruppene.
Midt i avskyen for den siste aksjonen må vi samtidig prise oss lykkelig over at terrorgrupper tross alt ikke har fått hånd om enda mer avanserte våpen. Å forhindre at slike grupperinger får kontroll over ikke-konvensjonelle våpen må være hele det internasjonale samfunns aller viktigste oppgave.