Av og til bruker man klisjeen «en epoke er over» når noen går bort. Med Aril Edvardsen er det virkelig slik. Sarons dal var bare et lite sted for 50 år siden. I dag er det et midtpunkt for en verdensomspennende virksomhet. Det er et lite eventyr, om askeladden som bygde et kongerike med to tomme hender. Sånn sett er det den amerikanske drømmen på norsk jord. At det skulle skje akkurat i Kvinesdal, er kanskje ikke så overraskende.

Aril ble født i Kvinesdal i november 1938. Han ble født inn i en arbeiderfamilie, og Arils far ble en kristen omtrent samtidig. Under og etter krigen reiste faren rundt som sangevangelist, han var også klokker i bygda. Som ganske ung var Aril en lokal rocker som spilte til dans på lokalet allerede som 15-åring, medlem av AUF var han også – og ingen kristen. Han traff sin mest trofaste støttespiller, kona Kari, da de begge var 17 år. De «måtte» snart gifte seg, deres første barn var på vei.

Etter å ha besøkt kone og barn på fødestua en lørdagskveld gikk Aril feil, han skulle på kino, men kom til å gå på møte hos pinsevennene i stedet. Der møtte han Jesus for første gang, forteller han, og derfra handlet Arils liv stort sett om Jesus. I 1960 begynner Aril som fulltids evangelist og i mars har han det vi må kalle sitt store kalls opplevelse – kallet til verdensvid evangelisering . Denne opplevelsen som han har skildret som særs sterk og levende ble grunnlaget for hele hans omfattende virksomhet, i nesten 50 år.

Arild var alltid en pinsevenn, men han var venn med så mange flere. Det er det som har gjort ham så betydningsfull – han nådde langt utover det en kan kalle pinsevennenes folk og menigheter. Til Sarons dal kommer folk fra alle kirkelige sammenhenger, og han ble en kanal for nye impulser inn i mange menigheter og kirkesamfunn. Til Sarons dal kom det folk av alle slag og hvis en skulle lage en komplett liste over personligheter Aril fikk til Sarons dal – vel det blir en liste ganske så lang, kanskje med kongeparet øverst på listen.

Arild var en innovatør, og har gjennom 40 år vært med å prege utviklingen av det kirkelige Norge. Han har vært en viktig kanal for impulser fra USA til Norge særlig av pinsekarismatiske strømninger; han har vært grensesprengende i bruken av medier og i innsamlingen av midler. Han har vært nyskapende både på misjon og på samarbeidet med lokale kirker og menigheter overalt hvor hans kall har ført ham. Han var den første på mange områder, i norsk kirke og menighetsliv, en pioner på det som nå regnes som selvfølgelig.

Navnet Aril betyr vel «løve», og denne tittelen har fulgt ham siden begynnelsen. Professor Paul Leer-Salvesen karakteriserte ham som en mann med autoritet, en mann med makt, en populær mann – ja, en kan være fristet til å si tilbedt, skriver den da unge Leer-Salvesen i 1974. 30 år senere, ved 40-årsjubileet for sommerstevnet i Sarons dal, er vel respekt det ordet som ligger nærmest. En av de tingene som har fascinert mange ved Aril er denne blandingen av løve, kriger og en enkel mann fra Kvinesdal; han hadde evnen til å drømme og iverksette prosjekter større en de fleste av oss kunne fantasere om. Samtidig var det mange mennesker som opplevde ham som genuint interessert i akkurat dem.

Det har ikke bare vært en gledeshistorie, det er nok de som har opplevd Aril som både autoritær og enerådig, og presseomtalen har ikke bare vært av den rosende sorten. Midt på 70-tallet var Aril i skarp strid med sin egen pinsebevegelse, en strid som ble hele det avislesende Norge til del. Særlig opprørte var pinsebevegelsens ledere over at Aril inviterte en katolikk til Sarons dal. Den karismatiske bevegelsen hadde nemlig gjort markante innslag også i den katolske kirke, og Aril inviterte selvfølgelig en katolsk prest til å tale på sitt sommerstevne. Striden med pinsebevegelsen handlet nok like mye om økonomi og innflytelse som katolske prester. Arils virksomhet ble fremstilt som en farlig konkurrent til den ordinære pinsebevegelsen. Det var ikke før i 1990 at Aril ble anerkjent av pinsebevegelsen. Da hadde også Fædrelandsvennen kåret ham til 80-årenes sørlending, i kamp med både Edvard Moseid og Svein «Matta» Mathisen.

På 80 tallet begynte tv-satsingen i Sarons dal på alvor, tv-buss og tv-hus og satellittid; det var nye ord i Sarons dal. Midt på 90-tallet holdt utgiftene på å knekke hele bevegelsen, og Aril var i ganske hardt vær. Presseoppslagene var neppe hyggelig lesning for Arils tilhengere. Men han reiste seg. Gaveinntektene som i 1992 var på vel 20 millioner, er i 2006 blitt til over 34. Det er imponerende i seg selv.

Det siste tiåret har fredsarbeid og fokus på den muslimske verden vært svært viktig for Aril. For 10 år siden møtte han Yasir Arafat, og ba ham om unnskyldning for de kristnes behandling av muslimer. Igjen gikk han foran og høstet en god del kritikk, men også en del anerkjennende ord. I 2002 var han med og arrangerte fredskonferanse i Lahore i Pakistan med ledende imamer og sikher til stede. Han har blitt møtt med både undring og skepsis blant kristne for sine uttalelser om muslimer, men det er ventet en god delegasjon muslimer til begravelsen hans.

Arils siste reise gikk til Afrika, der hadde han vært nær 30 ganger på evangeliseringsturer før han stoppet der – stoppet for godt. Hans siste kampanje gikk til øya Zanzibar utenfor Tanzania. Etter endt kampanje reiste han og hans kjære Kari til Kenya. Der takket han for seg.

Den unge Leer-Salvesen skrev avslutningsvis om Arils kristendom som opplevelseskristendom, og advarte mot at den kunne føre til virkelighetsflukt. Det kan nok hende det, men det er neppe en karakteristikk av Aril selv. Kanskje er denne avisens leder fra 2004 en god avslutning:

«Man kan mene hva man vil om hans evangelisering, men vi har fått respekt for hans inkluderende og ikke-fordømmende holdning i forhold til andre trossamfunn, trosretninger og religioner.»

Han hadde neppe støvlene på da han døde, men han var hjemme – det vil si ute med sitt livs store kall.