Agder har fått et eget Senter for likestilling. Det er en milepæl i arbeidet for likestilling i regionen, og et konkret resultat av fleres felles vilje og innsats. Arbeidet startet høsten 2006, da Agderrådet i sin handlingsplan for likestilling vedtok å danne et regionalt kompetanseforum. Daværende Høgskolen i Agder tok et særskilt ansvar for dette, og en arbeidsgruppe gikk i gang med å utrede hvordan et slikt forum best kunne organiseres og virke for å få til den ønskede effekten, økt likestilling i regionen. Rapporten fra dette arbeidet konkluderte i 2007 med at det bør opprettes et Senter for likestilling, noe universitetets styre samme år støttet videre i form av et prinsippvedtak for opprettelse av dette. Etter en høringsrunde fattet styret videre vedtak våren 2008, senteret ble etablert og kan nå offisielt åpnes.

Senteret skal i første rekke fokusere på likestilling mellom de to kjønn, men kan i senere faser også anlegge et mangfoldsperspektiv. Det skal bidra til økt forskning og kompetanse rundt kjønn og likestilling i regionen, og søke å koordinere og styrke det som allerede er i gang. Senteret etableres ved universitetet, og definerer seg som en samarbeidsarena mellom forskning og utdanning knyttet til tema som kjønn og likestilling, offentlig sektor, nærings— og organisasjonsliv i hele Agder. Helt konkret arbeider det med aktiviteter som temamøter, kurs, seminar og konferanser, foruten å ha en tett kontakt med likestillingsstudiet ved universitetet. Det har også et eget Likestillingsforum, som er en møteplass mellom forskere og aktører fra ulike sektorer i regionen. Slik blir det bygget åpne, faglige og praksisrettede nettverk til beste for videre forskning, utviklingsarbeid og de som i sitt daglige virke jobber med å likestille.

Utgangspunktet for å ta opp likestillingstema på Agder er gjerne en referanse til den årlige likestillingsindeksen, som stadig viser en laber tilstand. Den bør vi nå la ligge. Det bidrar ikke til fremdrift å stadig gjenkalle et dårlig utgangspunkt. Om det står dårlig eller svært dårlig til, gjør ingen forskjell. Felles tiltak og systematisk arbeid gjør derimot en stor forskjell. I senterets visjon heter det at det skal være en drivkraft for økt likestilling i regionen. Med det rettes fokus mer inn mot mål enn mot start.

Bedre sammensetning av kvinner og menn på ulike nivå og samfunnsområder er et vanlig og generelt mål for mye godt likestillingsarbeid. I akademiske miljø, media, politikk, offentlig og privat virksomhet er det som regel for mange menn og for få kvinner i toppen. Situasjonen uttrykkes gjerne med at det er mangel på kvinner. Og så vil man bøte på det, ved å finne noen, eller kvalifisere noen, som ved å sende dem på lederkurs. Et mål om kjønnsbalanse i organisasjonsstrukturen blir dermed konkretisert i tiltak på individnivå. Effekten av tiltaket varer da bare så lenge de valgte individ er i sin bedrift eller organisasjon, det gir ingen strukturell endring. For å gjøre slike endringer må man sette enkeltsituasjoner inn i en større sammenheng, og ha kompetanse til å se hvilke faktorer som må endres for å få en varig virkning. Lederkurs bør bety kurs for dem som er ledere, men som ikke evner å få til en kjønnsbalansert rekruttering til sin virksomhet. Lederopplæring bør bety å gi ledere en kompetanse i å rekruttere, verdsette og se kvalifikasjoner hos begge kjønn, og å etterspørre denne ved ansettelser. Om en virksomhet systematisk gjør slike grep vil det over tid endre de strukturelle forholdene i den, og virkningen vil få en helt annen varighet enn individrettede enkelttiltak.

I samme gate som lederkurs for kvinner er mentorordninger. De består av en erfaren leder, mentoren, og en yngre adept relativt tidlig i karrièreløpet. Mentoren skal dele sin erfaring med adepten, og aktivt føre den inn i miljø og nettverk, og følge opp karrièreplanlegging. Disse ordningene kan fungere bra for mange. Samtidig kan de være steiner for brød, om ikke den kunnskapen et slikt prosjekt genererer blir overført til organisasjonsstrukturen. En manglende kunnskapsoverføring sementerer da en kultur hvor en gitt gruppe må leies gjennom, opp og fram i en organisasjon, hvis kultur hindrer kjønnsbalanse. For å få virkemidler rettet mot individer til å gi en strukturendrende effekt, må det være en stor grad av bevissthet rundt bruken av dem.

En av likestillingens mest brukte metaforer henspiller på den norske turmentaliteten. Å ta ett steg av gangen, ta et skritt i riktig retning, ha en lang vei å gå – det er uttrykk vi kjenner. Om det er et mål et sted kan metaforen forsvares, men for mange som går er gjerne turen et mål i seg selv. For arbeidet med likestilling er målet derimot konkret, det er et samfunn til beste for begge kjønn, med samme muligheter og ansvar. Likestillere rusler ikke søndagstur, men stiler mot endring av mentalitet og strukturer som hindrer kjønnsbalanse i samfunnet. En annen versjon av turmetaforen er myra. Myrlendt terreng kjenner vi også, det er seigt å gå i, det suger kreftene ut, en klarer bare så vidt å gå videre. Likestillingen er som ei myr av velvilje, blir det sagt. Det er politisk korrekt å være for likestilling, det er honnørord å ha i festtaler, det er intensjoner gode som gull i mang en plan – men vedtak og midler er det verre med. Med Senter for likestilling legges det dreneringsrør i myra. Det gir farbart terreng i form av informasjonsutveksling mellom teori og praksis, og gode møteplasser mellom kompetente samarbeidspartnere.

Senter for likestilling blir en åpen, regional arena, hvor kunnskap og ferdigheter genereres. Slik kan grunnlag legges for å identifisere strukturelle hindre. Et slikt grunnlag er viktig, fordi de fleste av oss liker å mene at våre valg er individuelle, mens vi i stor grad preges av tradisjoner og formes av strukturer. Derfor er det en milepæl for Agder, satt av vilje og evne i landsdelen, med denne konkretiseringen som etablering av Senter for likestilling er.