Forhåpentligvis vil vår neste regjering – enten den ledes av Jens Stoltenberg eller en borgerlig partileder – innta en mer offensiv holdning til det økende behovet for en mer effektiv offentlig sektor.
Kontrasten mellom dagens Stoltenberg-regjering og den forrige er betydelig på dette området. I 2000 og 2001 lanserte Aps statsminister blant annet delprivatisering av Statoil og reformer av Forsvaret, politiet og sykehusene. Det ble også sagt at det viktigste ikke var hvem som produserte tjenester for eldre, men at kvaliteten var god. Gjennom økt bruk av konkurranse og marked ønsket Ap-regjeringen å få mer igjen for pengene i form av billigere og bedre tjenester. De to største reformene i offentlig sektor under dagens Ap-dominerte regjering – Nav-reformen og pensjonsreformen – ble begge initiert av Bondevik II-regjeringen.
Dagens utgave av Jens Stoltenberg har latt seg binde på hender og føtter av LOs og SVs konservative syn på offentlig sektor. Til Aftenposten sier SVs nestleder Audun Lysbakken at «økt innflytelse for de ansatte og økte offentlige budsjetter» er de to viktigste grepene for å fornye denne sektoren. Med andre ord vetorett til de ansatte og flere penger. Det blir ikke mye effektivitet av en slik tilnærming.
Offentlig sektor står foran store oppgaver i årene som kommer. Eldrebølgen er bare én av disse. Samtidig må vi på grunn av synkende oljeproduksjon belage oss på lavere inntekter fra Nordsjøen, til tross for betydelige gassforekomster.
I et slikt fremtidsperspektiv kan ikke offentlig sektor unntas fra krav til effektivisering og modernisering. Målet må hele tiden være å produsere tjenestene på den måten som gir god kvalitet til lavest pris. Slik resultatene har blitt av tidligere reformer. BI-forskerne konkluderer i nevnte rapport med at «For de aller fleste av foretakene som er analysert, produseres det nå flere og bedre tjenester til en lavere kostnad».