Jesus vokste opp i et godt kristent hjem, skrev en lærerstudent i første semester da jeg for flere år siden hadde min debut blant dem som skal undervise våre barn. Jeg tror ikke denne studenten mente å foregripe diskusjonen om barn kan ha det godt selv om de ikke vokser opp med sine biologiske fedre. Jeg tror rett og slett glippen kom av mangel på kunnskap om religion. Det fikk studenten i den gamle lærerutdanningen. Nå skal vi altså sende lærere ut i våre skoler uten at de får korrigert de mest elementære vrangforestillinger om hva religion er. Religion og etikk er ikke lenger obligatoriske fag i den nye lærerutdanningen. Fagene skal overlates spesialistene.

Siden har jeg møtt en rekke dyktige lærerstudenter som er trent opp til å kunne føre etiske diskusjoner med Nina Karin Monsen og Karen Kristine Friele om ekteskap og bioteknologi, og som kan beskrive forskjellene mellom jødedom og kristendom. Denne vinteren var jeg sammen med 32 studenter som gjennomførte et fire måneder langt komparativt religionsstudium i Asia. Studiet er en stor suksess. Studentene opparbeider en kulturell og religionsfaglig kompetanse som er gull verd i det samfunnet vi nå er på vei inn i. De lærer om forskjeller og likheter mellom ulike religiøse og etiske posisjoner. De leser, skriver, samtaler og reiser seg til kunnskap, dannelse og toleranse.

Jeg skulle gjerne plassert en slik religionsstudent på hver skole og i hver avisredaksjon i landet, og minst tre i regjeringen. For der innbiller de for tiden at alt blir bra med religionspolitikken i det norske samfunnet hvis en forbyr de religiøse friskolene, tviholder på statskirken og sørger for at det bare er spesielt interesserte lærerstudenter som velger å sette seg inn i religionsfaget. Vår nåværende regjering ser rett og slett ut til å velge å møte utfordringene fra det religiøse og etiske mangfoldet med bevisst å øke kunnskapsløsheten i norsk skole.

Toleranse er en viktig etisk dyd, og det er vesentlig å oppøve økt toleranse mellom religioner og etiske retninger. Men til dette arbeidet trenger vi mer kunnskap og kompetanse i det norske samfunnet, ikke mindre og smalere. Vi trenger lærere som kjenner grunntrekkene i hva kristendommen står for, selv om de ikke er troende selv. Vi trenger lærere som kan redegjøre for humanismens menneskesyn, islams søyler, buddhistiske forestillinger om liv og hinduistisk karmatro, selv om de ikke skal ha direkte ansvar for undervisningen. Vi trenger også lærere som selv er trent opp til å føre etiske og filosofiske dialoger, og som kan videreføre denne aller eldste dannelseskunsten i klasserommet. Slikt blir det økt forståelse og toleranse av.

Stormen rundt de to vinnerne av «Fritt Ord»-prisen de siste ukene er en trist påminnelse om hvor kort det norske samfunnet er kommet i å utvikle gode offentlige rom for etisk dialog og respekt på tvers av posisjoner. De to sterke og frittalende kvinnene fra Bergen er begge kjent for et stort moralsk engasjement som har fått dem til å gå mot strømmen i sin samtid. Jeg intervjuet Karen Kristine Friele for denne avisen som pur ung sommervikar i 1970, og det hun den gang sa om undertrykkelse av homofile og lesbiske, to år før straffeparagrafen ble opphevet, var modig og viktig. Det var så langt fra det politisk korrekte som det var mulig å komme i 1970. Hun er en bauta i de homofiles frigjøringskamp.

Monsen fører på sitt vis en kamp som burde mane oss til ettertanke i stedet for heksejakt. Hun har ikke gjort det lett, verken for seg selv eller andre, med sine sleivete uttalelser om homofile og deres barn. Men hennes grunnleggende etiske engasjement handler om hvordan vi bruker den moderne bioteknologien for å skape lykkelige voksne. Er det riktig bruk av bioteknologi og medisin? Er barnløshet en sykdom? Den debatten er for viktig til å drukne i diskursen om homofile og heterofile ekteskap, og den gjelder faktisk begge typer parforhold i samme grad.

Slike etiske debatter berører sentrale temaer i skjæringspunktet mellom det teknologisk mulige og det etisk forsvarlige. Jeg har hatt gleden av å føre dem med studenter i en årrekke. Og kvaliteten på debattene øker når studentene får bedre teoretiske og metodiske verktøy. Da forandrer debatten seg fra synsing til velbegrunnet utveksling av argumenter. Det er dette høyere utdanning kan gi studenter når den fungerer på sitt beste.

Universitetene og høyskolene kan gi dannelse og trening i dialog. Studentene må selv ta stilling og gjøre seg opp meninger. Men først må de lære om den katolske kirkes sakramentsyn for å forstå det offisielle katolske synet på ekteskap og skilsmisse. De må lære om islams syn på mann og kvinne for å skjønne når konfliktene spisser seg til i møte med moderne, vestlige kjønnsroller. De må lære om bioteknologi, genetikk og medisin for å forstå hvilke etiske utfordringer dagens og morgendagens samfunn står overfor.

Etikken er i bevegelse. Grenser flyttes. Jeg har ikke forsket på det jeg nå skal si, men jeg vil formidle et inntrykk: Da jeg begynte å undervise studenter i etikk på begynnelsen av 1990-tallet, var homofilt samliv et kontroversielt etisk tema som førte til lange diskusjoner i seminarrommene. Abort var det ikke. Heller ikke medisinsk assistert befruktning. I dag mener de fleste av studentene at homofil kjærlighet og seksualitet er en selvfølge. Temaet diskuteres knapt. Men spørsmålene om abort og en eventuell flytting av grensen for selvbestemt abort til 16. svangerskapsuke, er et hett tema blant studentene. Spørsmålene spør også om barnløshet skal behandles med medisinsk assistert befruktning med fremmed donor.

Vi står foran en valgkamp som jeg skal ligge langt unna. Men håpet mitt er at politikerne får øynene opp for hvor viktig det er å gi nordmenn gode kunnskaper om det som er ukjent og fremmed. Når kunnskapene blir bedre, er det heller ikke så skremmende å bevege seg videre, inn i personlige møter og samtaler. Dette er den eneste mulige vei til økt etisk og religiøs toleranse.