Til Jostedalsbreen faller

Stortinget har denne uken gjenopptatt diskusjonene om klimaforliket etter sammenbruddet forrige helg. Begrunnelsen for å sette i gang arbeidet med et klimaforlik i 2008 var at klimaet var for viktig til å overlates til politisk spill. Da er det kanskje ikke overraskende at nettopp spill har preget den sirupsseige innspurtfasen. For fire år siden var forliket et vinnerkort for SV. Nå har de trolig mer å tjene på å bryte forhandlingene og beholde sakseierskapet. Mens Høyre før var på jakt etter klimatroverdighet i sentrum, vil de nå vise at miljøpolitikken ikke splitter dem fra Frp. Frp på sin side blir stadig ikke invitert med i forhandlingene av de rødgrønne.

Samtidig fjernes stadig mer kjøtt fra kjøttvekta. Åtte av ti nordmenn har liten tro på klimameldingen, kunne Nationen melde forrige uke. Ifølge TNS Gallup har troen på klimaendringene sunket fra 74 til 65 prosent siden 2009. Hos ungdom mellom 15 og 25 har klimaet stupt fra den nest viktigste til den 11. viktigste på bare tre år. Om atmosfæren blir stadig varmere, lunkner nordmenns klimaengasjement. Kanskje er pådriverne for klimaforliket blitt sine egne verste fiender?

Klimaet har nemlig blitt et saksfelt der eksperter slår hverandre i hodet med regnestykker. Ungdommene i TNS Gallups undersøkelse utviste den samme fryktsomme tilnærmingen til klimapolitikk som jeg har til treningsmaskiner. Det er teknisk og vanskelig å skjønne, jeg står i fare for å gjøre mer skade enn nytte om jeg gjør det feil, og jeg har en mistanke om at jeg kan gjøre det billigere andre steder. Et raskt blikk på regjeringens klimamelding bidrar ikke til å snu inntrykket. Nye sykkelstier var ikke nok til å engasjere folk flest i klimakampen. Miljøminister Solhjell var rask til å uttrykke forståelse for at nordmenn ikke lot seg begeistre av stortingsmeldinger. Minst begeistret var så klart opposisjonen. Høyres Nikolai Astrup påpekte raskt at målet med å ta to tredeler av klimakuttene her i Norge var urealistiske.Diskusjonen om hvor kuttene skal tas er både økonomisk og komplisert. Etter sigende er det meningsløst å kutte utslipp her, hvis vi kan stoppe kullkraftverk i Kina. Dessverre er dette ofte ønsketenking. Kort sagt finregner vi gjerne på effekten av utslippskutt hjemme, mens effekten av tiltak i utlandet ikke utsettes for et like kritisk blikk. Både utregning av effekten av grønne utviklingsmekanismer og bevaring av regnskog avslører at klimaeffekten er svært usikker. Disse tiltakene er bare i begynnerfasen, og utgjør ikke noen trygg plan B om kuttene her hjemme stadig utsettes. Fordelen med klimakutt i utlandet sett fra Stortinget er naturligvis like mye de lave politiske kostnadene. Et mislykket forsøk på å verne en regnskog har langt færre politiske omkostninger enn den minste vindmølle her hjemme. Engasjementet blir lavere, både for og mot klimatiltak. Ute av øye, ute av sinn.

Men klimatiltakene blir ikke bare fjerne i geografisk forstand. De er også i ferd med å skyves bort fra politikken. Tverrpolitiske forlik har en lang tradisjon i Norge. Siden krigen har Norge sett fellesprogrammet for gjenoppreising av landet, folketrygden på 60-tallet og pensjonsreformen i 2007. Klimaet er et saksfelt som spenner over så å si alle sektorer i Norge. Sånn sett er det logisk å bruke dette virkemiddelet. Et forlik kan være et ypperlig verktøy for å sikre stabil og enda mer offensiv klimapolitikk, noe det utvilsomt er behov for, om ikke hos dagens velgere, så hos morgendagens. For alle som engasjerer og bekymrer seg for klimatrusselen er det oppløftende at våre folkevalgte bruker et så kraftig virkemiddel. Men et dilemma melder seg; å komme til enighet, å inngå et forlik, innebærer også å suge politisk kraft ut av saken.

Dette var ikke noen stor risiko i de tidligere forlikene. Enighet på Stortinget gjorde ikke at folk mistet interessen for å bygge opp igjen landet, skape sosial utjevning eller få bedre pensjonstilbud. Klimaet er en annen historie. Undersøkelser har vist at miljøpolitikk er et av områdene der politikeren tydelig er bedre informert og har «sterkere» meninger enn sine velgere. Det er ikke så rart. Klimaforskningen blir samlet av FNs klimapanel og diskutert mellom verdens nasjonalstater på jevnlige møter. Problemet er globalt, og informasjonen spres ovenfra og ned til innbyggerne i deltakerlandene. Med unntak av miljøorganisasjonene, som står svakt i Norge sammenlignet med våre naboland, er det først og fremst politikere og byråkrater som må informere og engasjere oss.

Dette perspektivet avslører kanskje en skyggeside ved forliket. Politikerne har lenge vært enige om å bli enige om klimaet. Snart kan de være enige om at de har blitt enige. Mulighetene til å overby hverandre og komme med nye, offensive tiltak reduseres kraftig. Klimaet blir lite relevant i valgkampene, kanskje bortsett fra overfor Frp. Det dalende klimaengasjementet i befolkningen gir grunn til bekymring. Forliket risikerer å bli til en morter som knuser partienes ansvar og engasjement til fint støv, som drysses over departementene. Politikeres rolle er som regel å omgjøre brennende engasjement til kjedelige kompromisser. Her har de også en mer komplisert oppgave; å skape et langvarig engasjement ut av et kompromiss. Klimapolitikken vil jo være avhengig av støtte i befolkningen for å kunne gjennomføres også etter et forlik. Det kan komme til å svikte på dette avgjørende punktet.

Men våre folkevalgte vil i alle fall være enige og tro, til Jostedalsbreen faller.