«Man slutter ikke å leke fordi man blir gammel, men man blir gammel fordi man slutter å leke.» (Huizinga, 1938).Alder er ingen hindring, så lenge man har mulighetene. Hvem er eldre/gamle? Litteraturen definerer «unge gamle» som 65-74 år, «gamle» 75-84 år, «gamle gamle» 85-99 år og «eldst gammel» over 100 år. Ifølge Statistisk sentralbyrå var 15 prosent av Norges befolkning i 2000 over 67 år.Mot år 2050 antar man at antallet over 67 vil øke ytterligere med fem prosent. Gjennomsnittlig levealder for menn er per dato 76,2 år og for kvinner 81,5. De siste 30 år er forventet levealder gjennomsnittlig økt med opptil fem år for menn og fire år for kvinner. Fortsetter tendensen blir stadig flere av begge kjønn gamle.Mange opplever begrenset mobilitet med økende alder. Man klarer ikke de samme tingene man klarte som yngre, man blir tregere, svakere, stivere, kortpustet, osv. Mobiliteten reduseres ofte som følge av økt inaktivitet. Spesielt etter 60 år ser det ut til at man mosjonerer mindre. Kombinasjonen av aldersrelaterte kroppslige endringer med redusert fysisk aktivitetsnivå synes å disponere for utvikling av hjertesykdom, aldersdiabetes og tykktarmskreft. Risikoen for hjerneslag, beinskjørhet og brudd øker også. Konsekvensen er redusert funksjonsnivå og mer uførhet.Sosial— og helsedirektoratet anbefaler aktivitet minst 30 minutter hver dag på lavt til moderat tempo, tilsvarende rask gange, for å oppnå helsegevinster. Bare 6 prosent av eldre over 67 år rapporterer at de følger anbefalingene (Waaler Loland, 2004). For den eldre selv kan dette føre til at det blir vanskelig å gå tur, lage mat, handle, gjøre hus- og hagearbeid, men også problemer med de mest primære gjøremål som å spise, påkledning og å gå på toalettet. Det sosiale livet blir begrenset, og mange opplever depresjon. Hva dette gjør med livskvalitet, selvbilde og selvtillit er noe vi nesten ikke tør ta inn over oss. I større perspektiv aner vi store samfunnsøkonomiske konsekvenser.Effekt av fysisk aktivitet hos eldre er og har vært et meget sterkt forskningsfelt siden 80-tallet, spesielt internasjonalt. Det er slått fast at man får effekt av økt aktivitet uansett alder. Det er feil at trening kan stoppe de fysiske endringer som skjer med den aldrende kroppen. Alt fra 25-30-årsalderen starter reduksjonen av muskelstyrke og kondisjon med ca. én prosent per år, om man er inaktiv.Men det er mulig å bremse reduksjonen av muskelstyrke og kondisjon med inntil halvparten per ti år, om man sammenligner aktive med inaktive. Etter 13 uker med utholdenhetstrening økte kondisjonen med 16 prosent hos en gruppe i alderen 70-79 år (Hagberg et al., 1989). Selv lavtempotrening hos en gruppe 60-69-åringer ga en økning på 12 prosent etter seks måneder (Seals et al., 1984).Treningsprogram med flere komponenter ga større leddbevegelighet i hofte og økt balanse i tilsvarende aldersgruppe etter tre måneder (Brown og Holloszy, 1991). Etter kun åtte uker med tøff styrketrening i en gruppe med gjennomsnittsalder 90 år økte maks muskelstyrke med 174 prosent i høyre bein og 180 prosent i venstre bein. To av deltakerne sluttet å bruke stokk, og to av tre som ikke kunne reise seg fra en stol uten å bruke armene som støtte, klarte dette (Fiatarone et al., 1990). Forskningen viser sterk sammenheng mellom muskelstyrke i beina og ganghastighet/gangfunksjon (Lord et al., 1996).Norge har den høyest rapporterte forekomsten av hoftebrudd i Vest-Europa (Bergland et al., 1998). Dette ses ofte i sammenheng med fall. Redusert muskelstyrke, økt reaksjonstid, redusert balanse, redusert beintetthet og redusert leddbevegelighet er viktige risikofaktorer. Problemer med å opprettholde balanse under gange viser seg å være et tydelig varsel om fall blant hjemmeboende eldre (Bergland et al., 2000). Ved å redusere risikofaktorene kan trolig hyppigheten av fall reduseres.Muskelstyrke er trolig mer avgjørende for evnen til god mobilitet enn utholdenhet, og god nevromuskulær funksjon er grunnlaget for mestring av hverdagens aktiviteter (Fiaiatone et al., 1990). Dette betyr at man må satse på styrke- og balansetrening hos eldre, med tanke på økt mobilitet.Hvilken type trening/fysisk aktivitet som gir best gevinst på eldres mobilitet er ennå ikke helt klart. Mitt doktorgradsarbeid ved HiA utvikler kunnskap på feltet. I forbindelse med gjennomføringen av den siste studien, «Styrketrening 65+», rapporterte deltakerne følgende: «Treningen har gitt meg overskudd. I kraftkrevende danser svinger jeg damene vesentlig lettere.» «Løfter nå reisebag tilsvarende 10 kg opp og ned fra bagasjehylle på tog/fly, noe jeg ikke klarte før. Reiser meg fortere og lettere opp fra sittestilling.» «Jeg føler det enklere og tryggere å gå i ulendt terreng. Jeg går lettere ut og inn i biler. Av- og påkledning av tøy går lettere.» De rapporterte gevinstene bør være et viktig mål for tilrettelegging av fysisk aktivitet for eldre. For ikke å glemme det sosiale aspektet: Å komme sammen, ha det gøy, mestre og se fremgang som viktig motivasjon.Sørlandet har mange aktivitetstilbud - alt fra seniordans, Den gylne spaserstokk, turgrupper til Opp av go'stolen. I Aust- og Vest-Agder er det et forholdsvis bredt aktivitetstilbud for aldersgruppen. Men av hensyn til mangfoldet, ulike interesser, ulikt funksjonsnivå, ulik tilgjengelighet til aktivitetsarena, er det viktig å satse på et større aktivitetsspekter tilpasset 65+.Hva med å tilrettelegge fysiske miljøer som stimulerer til fysisk aktivitet i trygge omgivelser - som hinderløyper for eldre, daglige fysiske aktivitetsøkter i eldreomsorgen og aktivitetstilbud til eldre i alle kommuner? Til dette kreves ressurser i form av treningsledere med kompetanse på feltet, og ikke minst tilgjengelighet til skog/mark og treningssentra. Dette er et satsingsområde som absolutt bør være på den politiske agenda.