«Distriktspolitikk» og «regionalpolitikk» har vært politikk for utkanten. Storbyproblemer, slik vi kjenner det fra andre land, har inntil nå ikke stått på den politiske agendaen i Norge. Samfunnsutviklingen har ført til en flyttestrøm fra utkantene til storbyene, uten at de statlige pengene har fulgt med klientene og pasientene. Det har resultert i en opphopning av levekårsproblemer i storbyene som de enkelte bykommunene har hatt problemer med å takle.Storbymeldingen legger opp til tiltak som er ment å bøte på dette. Nå vil det trolig være delte meninger i de byene som i meldingen er definert som «storbyer» om hvor virkningsfulle de tiltak regjeringen fremmer til en ny storbypolitikk vil være. Men det viktigste i denne omgang må være at storbyene har fått gjennomslag for at Norge trenger en egen storbypolitikk. At storbyenes sosiale problemer, levekårsproblemer, kriminalitet og segregasjonsproblemer er forskjellige fra dem man finner i distriktene og derfor krever en annen ressursinnsats.Det gis også klare signaler i meldingen om at staten ønsker storbyene som motorer for regional utvikling, og at den statlige lokaliseringspolitikken skal bygge opp under dette. Og det forventes at storbyene tar ansvar for den regionale utvikling. Dette er en rolle som de fleste av storbyene allerede har innehatt i sine respektive regioner i kraft av å være befolknings— og næringsmessige tyngdepunkter. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Tromsø er ubestridte landsdelssentra. I gavnet er Kristiansand også det, men må tidvis kjempe mot krefter i landsdelen som ikke synes å akseptere at byen innehar en slik rolle, med det ansvar det innebærer. At Kristiansands ansvar for landsdelens utvikling nå forankres og legitimeres i en stortingsmelding, gir byen en større autoritet og et større ansvar som landsdelsutvikler.Med de forventninger som var stilt til storbymeldingen om større handlefrihet for storbyene i forhold til statlig styring og statlig regelverk, fremstår imidlertid de forsøksområdene storbyene får anledning til å utprøve sin nyervervede frihet på som et antiklimaks. Det er ikke nettopp kjerneområder i storbypolitikken som nå skifter forvaltningsnivå.Når Oslo skal få overta familievern, Aetats kvalifiseringstiltak for arbeidssøkere og «oppfølging av forsøpling av det offentlige uterom», mens Kristiansand får overta ansvaret for fylkeskommunens kulturminnevern og enkelte oppgaver fra Riksantikvaren, ja, da fremstår hele «frislippet» som, nettopp - ja, et antikvarisk kulturminnevern.