Særegen fordi vi i den europeiske partiflora neppe finner paralleller til KrF. Et parti som bygger sitt partiprogram på bibel og bekjennelse og som følgelig har nedfelt i sine lover at alle som skal ha tillitsverv i partiet må være bekjennende kristne.Kristendommen er ingen ideologi. Det er ingen «-isme» som man slutter seg til eller tar avstand fra ut fra samfunnssyn eller rasjonell tenkning. Å være kristen er et trosspørsmål hvor man bekjenner seg til kristendommens grunnleggende dogmer. De kan ikke prøves eller etterprøves, som sosialismen eller kommunismen.Derfor ligger det i sakens natur at i viktige spørsmål som står på den verdslige, politiske dagsorden må politikere fra et parti som KrF bli fundamentalister. Mens Arbeiderpartiet kan tilpasse sin sosialistiske ideologi til markedsøkonomien, må KrF stå fast på det bibelske syn i verdispørsmål som retten til liv og homofili.Det er i denne motsetningen mellom bekjennelse på den ene siden og pragmatisk, verdslig politikk med kompromisser i store og små verdispørsmål på den annen side, som mange av oss har vanskelig for å forstå hvordan et parti som KrF kan fungere.Mye av reaksjonene mot Dagfinn Høybråten som ny partileder i KrF har sin rot i denne motsigelsen. Mens Lars Korvald kjørte en ganske kompromissløs partilinje i forhold til grunnleggende verdisspørsmål, har KrF under Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland bestrebet seg på å fremstille partiet som et ordinært kristen-demokratisk parti etter europeisk mønster. Kjell Magne Bondevik og KrF svelget den nye abortloven da de valgte å gå inn i regjeringen Willoch i 1983, som inntil da hadde vært den dominerende politiske verdisaken i partiet. «Man trenger ikke være kristen for å stemme KrF», har vært et slagord ved de siste valgene.Mye tyder på at Dagfinn Høybråten nå vil stramme grepet og bringe partiet «back to basic» — mer med Lars Korvald enn Kjell Magne Bondevik som politisk og religiøs rollemodell. Å rendyrke den bekjennende profilen. Men det innebærer motsigelser som denne: Mens Odd Einar Dørum neppe ville være justisminister om vi hadde dødsstraff i Norge, administrerer Dagfinn Høybråten abortloven. Han er blitt utfordret på sitt abortstandpunkt. Med sitt kristne grunnsyn mener han abort er å ta liv - altså drap. Allikevel er han som helseminister i stand til å administrere en lov som innebærer over 13000 aborter i året. Hvordan er det mulig når dette er et fundamentalt trosspørsmål for ham? Det illustrerer bedre en noe det trosbekjennende verdipartiet KrF's dilemma.