I den aktuelle saken har retten lagt vekt på en «eksepsjonell» medieomtale, både i forkant av og under rettsaken, og har derfor tatt hensyn til dette ved straffeutmålingen.En slik rettspraksis reiser viktige, prinsipielle spørsmål ved rettspleien og domstolens uavhengighet i forhold til «den fjerde» statsmakt. Det er på en måte et paradoks at mens det norske rettsapparatet er omhyggelig med å bevare sin uavhengighet i forhold til de andre statsmaktene, lar man seg påvirke og lede av «den fjerde» statsmakt — pressen.Vi tillater oss å minne om at det er offentlighet i rettspleien og at lovgiverne har hatt en mening med det. I et demokratisk samfunn skal rettsprosessen ligge åpen for innsyn. Og mediene har en viktig funksjon i å formidle informasjon om tiltale, rettsforhandlinger og dom. Både lovverk og pressens egne etiske regler regulerer personvernet i slike saker.I forbindelse med vår dekning av Baneheiasaken opplevde Fædrelandsvennen og andre medier endog å kritisert av statsadvokaten for at vi hadde vært for tilbakeholden med informasjon.Det virker det ganske uprinsipielt og betenkelig at domstolen skal begi seg inn på en vurdering av hvilke medieoppslag som er «legitime» og hvilke som er «eksepsjonelle», og som dermed kvalifiserer for strafferabatt, i forbindelse med straffesaker.For dette er langt fra første gang mediene tildeles en rolle som straffeutmålere ved norske domstoler. Norsk domstolspraksis kan vise til en lang rekke eksempler på at medieomtale er en formildende omstendighet ved straffeutmålingen.. For en tid siden fikk en ledende politijurist ved Agder politidistrikt, som ble dømt for promillekjøring på vei til jobb, strafferabatt fordi han var navngitt i vår avis.I sin ytterste konsekvens betyr dette at man legitimerer pressen og redaktørene som meddommer ved straffeutmålingen. Ønsker vi å påvirke straffeutmålingen og få straffen nedsatt, skal vi være rause med spalteplass og typografi i vår omtale av saker som står for retten. Og omvendt - en beskjeden medieomtale sikrer den strengeste dom.Det er å gi pressen en rolle i norsk rettspleie som rettstaten ikke kjenner og som mediene ikke er eslet til.La dommerne pleie retten og redaktørene redigere mediene, med den samme distanse og uavhengighet som preger domstolenes forhold til de øvrige statsmakter.