Den oppmerksomme leser, seer eller lytter vil ha notert seg at i løpet av gårsdagens mange budsjettkommentarer ble ikke kontantstøtten nevnt en eneste gang av Arbeiderpartiets leder, Thorbjørn Jagland. Så sent som på pressekonferansen etter partiets landsstyremøte for et par uker siden var kontantstøtten fortsatt en anstøtssten for et budsjettsamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Bondevik-regjeringen.Dermed tyder alt på at denne hindringen, som syntes uoverstigelig før valget, nå er ryddet av veien gjennom et indre opprør i Arbeiderpartiet selv. Og da ligger veien til et budsjettforlik mellom regjeringen og Arbeiderpartiet i høst tilsynelatende åpen. For regjeringspartiene har ikke lagt skjul på at et budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet er å foretrekke i høst fremfor å fortsette samarbeidet med Høyre og Fremskrittspartiet.Vi skal ikke dvele ved det faktum at regjeringen dermed vender ryggen til de samarbeidspartnere som har vært med på å gi landet et budsjett hvis økonomiske resultater regjeringen nå soler seg i. Men det må være tillatt å undre seg over at man nå søker samarbeid med et parti som har som mål å motarbeide den finans— og skattepolitikken regjeringen har stått for i årets budsjett - og som finansminister Restad har gitt æren for at norsk økonomi nå er friskmeldt. En slik atferd inngir ikke nettopp tillit til at regjeringen er i stand til å føre en forutsigbar og stabil økonomisk politikk.Men forhandlingene med Arbeiderpartiet blir ingen parademarsj. Selv om Thorbjørn Jagland er på jakt etter politiske løsninger som kan konsolidere, og helst sementere, hans lederstilling i Arbeiderpartiet, må han innfri forventninger i partiet om at Arbeiderpartiet setter minst like tydelig preg på budsjettet som Høyre og Fremskrittspartiet gjorde i fjor. Prisen for å ha lagt kontantstøtten død vil være at det er Arbeiderpartiets skatte- og omfordelingspolitikk som får profilerer det budsjett Bondevik-regjeringen setter ut i livet. Noe annet vil neppe være salgbart overfor en partiledelse i et skadeskutt arbeiderparti. De forventer at partiet viser vilje til makt og at makten synliggjøres i utformingen av den økonomiske politikken.Med sentrumsregjeringens dokumenterte evne til å sluke kameler, ligger et slikt forlik innen rekkevidde. Men forhandlingene vil også være styrt av partienes skjulte strategier foran stortingsvalget i 2001. Et budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og Bondevik-regjeringen vil parkere Høyre og Fremskrittspartiet på sidelinjen. Lojalitetsbåndene til regjeringen vil være brutt, og skulle Arbeiderpartiet finne det strategisk riktig å fjerne regjeringen Bondevik før stortingsvalget, vil det ikke være utenkelig at de fikk høyrepartienes støtte.Et avgjørende spørsmål under høstens budsjettforhandlinger vil derfor være hvem som fram mot stortingsvalget profitterer på at det etableres en budsjettallianse mellom Arbeiderpartiet og Bondevik-regjeringen. Det kan meget vel tenkes at strategen Bondevik ser seg og sin regjering mest tjent med et kastrert Arbeiderparti og et fortsatt budsjettsamarbeid med høyrepartiene.